Prosjektet Museene Danser har satt opp utstillingen Livets Dans på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum. Her blir danseinstruktører og publikum en del av utstillingen ved selv å delta i dansen. Instruktører i kurdisk, ugandisk og hviterussisk dans er med. I tillegg viser kuratorene reinlender og vals, to klassikere fra forsamlingslokalene.
Dans for alle
For en som knapt har vrikket på dansefoten før, men er vant til å se dans på en scene, har jeg kun positive ting å si om utstillingen. Under den hviterussiske pardansen fra 1500-tallet dulter vi borti hverandre og tråkker på hverandres tær, fordi musikken går stadig fortere. Jeg opplever at dette ikke gjør noen ting – at det er ikke det teknisk riktige med dansen som er sentralt, men det sosiale og fellesskapet man får av å danse sammen.
Jeg har alltid opplevd dansen som en kunstform, utført av folk som kan danse fra før av. Utstillingen på Sverresborg gjorde at jeg åpnet øynene for dans på en helt annen måte.
Da vi danset barnedansen fra Uganda, der formålet er å få dansepartneren sin til å le, var det ikke annet enn store smil å se blant deltakerne. Jeg ble interessert i å lære mer både om dansing selv og om dansens historie, teknikker og funksjon.
Den kurdiske instruktøren var den eneste som fremviste dans selv. Det var fint å få en oppvisning av det mer teknisk utfordrende ved dansen, mer komplisert enn vi selv var i stand til. I den folkelige kurdiske dansen vi fikk danse, kan mer enn 800 mennesker delta samtidig. Det var interessant å høre om dette, og om de forskjellige symbolske handlingene hver bevegelse representerte. Dette kunne vi gjerne fått enda mer av.
Livets dans: Dans i fest og hverdag
- Utstilling på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
- 15. januar til 18. mars 2017
- Andre del av utstillingstrilogien Museene danser
- Tredje og siste del av trilogien, «Populærdans: dansehitter de siste tiårene», kommer på Rockheim 14.9.2017–28.2.2018.
Dans på lokalet
Livets Dans holdes i forsamlingslokalet Skogheim på Sverresborg. Det gamle lokalet har vært lite brukt til utstilling tidligere, men har nå fått tidsriktige møbler og rekvisitter fra 1950-tallet som danner rammen rundt danseutstillingen.
I lokalet er det en utstilling med bilder, intervjuer og videoer av blant annet dansende par. Forsamlingslokalet fremstår som pyntet til dans før gjestene har kommet, det er instrumenter på scenen og bakrommet er innredet med tomme ølflasker og platecover. Denne delen av utstillingen fungerer godt, selv om man kunne ha ønsket seg litt mer skriftlig informasjon.
Jeg har lite å utsette på min egen opplevelse av utstillingen, men én ting må bemerkes. En del utenlandske turister på Sverresborg folkemuseum ble stående og se på danseinstruksjonen, før de gikk videre. Det kan godt ha gitt dem en opplevelse i seg selv, men siden opplysningene og instruksjonen foregikk på norsk, er usikker på om de fikk med seg hva som foregikk. Mer informasjon ved inngangspartiet kunne ha bidratt til at flere av dem hadde kastet seg med i dansen.
Som konsept tilbyr prosjektet Museene Danser noe nytt i museenes verden, som jeg håper kan utvikle seg videre. Livets dans lykkes med å formidle det som ligger imellom kulturen og historien, mellom fortid og nåtid. Prosjektet viser at for å formidle immateriell kultur, er det viktig å la publikum selv erfare den.