«Felespillet hans var som øksehogg i skogen» står det i boka Østerdalsmusikken om Martinus Helgesen (1849–1926) fra Stor-Elvdal.
Det var dr. Ole Mørk Sandvik (1875–1976) som beskrev Helgesen slik, og i boka beskriver han flere: om Johan Elgshøen (1853–1926) fra Trysil/Engerdal skriver Sandvik at «Elgshøen med sin meget skarpe hukommelse var usedvanlig stø og sikker i hver detalj i felespillet som hadde han pusset nøye på», og om Martinius Amundsen Nordstad (1846–1929) fra Elverum heter det at «hans kjæreste repertoar var de eldre melodier, og i hans poetiske gjengivelse av dem kom detaljene riktig vakkert fram».
Om feleslåttene til Olmorts-Olof, ofte kalt Spaken (1855–1952), fra Särna sier han at «spillet klang i mine ører som helt norsk», og om Hanna Moren (1848–1933) fra Trysil forteller han at han fikk følge henne til skogs da hun løste buskapen. Da løftet hun hånden opp mot munnen mens hun «sendte sine triller utover skogtoppene og at det var drøm og lengsel i denne bevegelse». Sandvik maler fine bilder med sitt poetiske språk. Helgesen, Elgshøen, Amundsen og Moren var kilder for ham da han i 1943 ga ut Østerdalsmusikken. De var alle født på midten av 1800-tallet, og tilhører en helt annen tid enn vår.
Sammen med beskrivelsene har boka også en stor mengde noter til slåtter og sanger, som han skrev ned etter blant andre disse kildene. Når en fordyper seg i materialet etter hver kilde blir en kjent med dem, hver på sin måte, og danner seg et bilde av hver enkelt person og hvordan musikken deres var. Man tenker ofte: hvordan låt det?
Mange felespillere og sangere kommer en til et punkt i livet der de begynner å søke seg bakover i tid. De første årene en beveger seg inn på stien til folkemusikken, ser en gjerne bare dem rundt seg, og tar etter hva som er «in» i tiden og hva som fenger. I et virvar av sanger, slåtter og navn kan det være vanskelig for en kommende felespiller eller folkesanger å orientere seg.
Men mange har nok opplevd lærere som har pratet levende om kilder, som om de levde i beste velgående, og blitt overrasket ved å oppdage at vedkommende levde for lenge siden. Kanskje møtte ikke engang læreren vedkommende selv. Noe av det unike med folkemusikken er at historier om slåtter og kilder blir levende formidlet fra generasjon til generasjon, som om det skjedde i går.
Men hvem er nå alle disse kildene som levde for lenge siden? Hvordan spilte de? Selv ble jeg overrasket da jeg oppdaget at det fantes opptak med mange av personene jeg hadde hørt om. I mine opplæringsår som felespiller var det mange navn som gikk igjen, og navnene festet seg etter hvert. Ett av dem var Oliver Bekken fra Hessdalen som levde fra 1877 til 1953. Han ble omtalt som en god felespiller, og en som kunne mange feleslåtter, spesielt polser.
Da jeg fikk høre at det fantes opptak med ham, ble jeg enda mer nysgjerrig på hvem Oliver var. Jeg husker følelsen da jeg for første gang hørte Olivers felespill ljome ut av kassettspilleren. Det låt trolsk! Med Olivers buedrag over strengene følte jeg at jeg var tilbake i gammeltia. Det var et pust fra ei tid da felemusikken var omtrent det eneste folk på bygdene hørte når de skulle danse og ha det moro.
Lyden lignet ikke det jeg var vant til fra andre medier. Det var skrap og sus, og fela låt som om den var langt inne i høyttaleren. Likevel var det noe som fenget og fanget oppmerksomheten. Jeg ble sugd inn i Olivers tonespråk og polsrytme. Han spilte med skakk tonalitet, skarp rytmikk og med et tempo som var mye høyere enn det jeg var vant med.
Senere fikk jeg høre opptak med Olivers bror, Anders, som spilte inn en del slåtter i 1952. Anders levde fra 1872 til 1964 og er en av de eldste personene det finnes opptak med fra Rørosdistriktet. Anders, som Oliver, spilte med et høyt tempo og med en svevende tonalitet.
Mange har nok opplevd lærere som har pratet levende om kilder, som om de levde i beste velgående, og blitt overrasket ved å oppdage at vedkommende levde for lenge siden.
Mange felespillere rundt om har lignende opplevelser med eldre opptak. Lyden, tonespråket og estetikken er annerledes enn dagens medier og felespell. Selv om det er sus og skrap i opptakene, så er det noe der. Hva dette «noe» er, er vanskelig å sette ord på, men for noen er dette så spennende, og fenger mer enn det som blir laget i dag. Hva kan en lære av disse gamle opptakene? Hva har vi mistet på veien frem til i dag? Hva er likt og hva har vi tilført? Svarene er mange, og er under stadig utvikling.
Hvor gamle er de eldste opptakene med folkemusikk spilt på fele? Det eldste lydopptaket en kjenner til fra Norge, befinner seg i samlingene til Norsk Teknisk Museum. Det er et opptak på tinnfolie, det aller første mediet for opptak, tiden før voksrull og grammofonplater. Opptaket, som er blant verdens eldste, inneholder en salme sunget av musikkhandleren Peder Larsen Dieseth, og er tatt opp i 1879. Apparatet som tok opp på tinnfolie het fonograf og ble utviklet av oppfinneren Thomas A. Edison (1847–1931).
Etter tinnfolien som opptaksmedium kom voksrullen: en sylinder i voks med riller utenpå: En sanger eller musiker sang, talte eller spilte inn mot trakten på apparatet. Så begynte membranen å svinge, noe som igjen beveget stiften opp og ned radielt mot sylinderen og laget fordypninger som svarte til lydsvingningene. Deretter kunne en spille det av. Fonografen var ikke stor, en kunne lett frakte den med seg. Flere skaffet seg dette apparatet og begynte å gjøre egne private opptak.
For noen år tilbake ble voksrullopptakene etter numedølen Narve Skarpmoen gjort tilgjengelig for allmenheten. Han hadde gjort innspillinger med hardingfelespillerne Torstein Odden, Steinar Gladheim, Halvor Kravik og Anders G. Stubberud. Skarpmoens opptak ble sannsynligvis gjort i 1903 eller i 1904, og er i dag de eldste opptakene som finnes med hardingfelespill fra Norge. Opptakene er i dag kommet inn i Norges dokumentarv under UNESCO, blant veldig få lyddokumenter med en slik status.
Godt kjent er også opptakene som musikkhandler William Farre gjorde på Voss i 1911. Han dokumenterte hardingfelespillerne Sjur Helgeland, Magnus Dagestad og Ola Mosafinn. Disse kom etterhvert ut på grammofonplater på merket Pathé. En annen som må nevnes er telemarkingen Rikard Berge (1881–1969). Han gjorde rundt 1910 en mengde voksrullopptak med hardingfele og folkesang, der spellmannen Knut Dahle fra Tinn er den best dokumenterte.
Det finnes også flere samlinger med voksruller som ble innspilt på privat basis. Christian Leden (1882–1957) var en av dem som samlet mye. Opptakene han gjorde er fra flere steder i Norge, og han var også på Grønland der han tok opp inuittenes folkesang.
Det er et imponerende antall kutt fra lydhistoriens første tidsalder i arkivene. Rikard Berges samling teller 233 voksruller, O.M. Sandviks samling har 109, mens Christian Ledens samling består av cirka 900 ruller. Først i 1934 begynte NRK sitt arbeid med systematisk innsamling av innspilt folkemusikk.
Disse tok opp spell på hardingfele. Men hva med folkemusikk spilt på vanlig fele; når ble den først festet til et lydmedium? Det eldste opptaket ble oppdaget ved en tilfeldighet: mangeårig programleder i programposten Folkemusikktimen i NRK, Leiv Solberg, var innom Telemark Museum sist på 1970-tallet for å levere tilbake noen lånte voksruller fra Rikard Berges samling. Inne i arkivrommet ble Leiv oppmerksom på en kasse med voksruller og lurte på om de ved museet visste hva dette var for noe. Kassen var levert inn av Jon Torleif Lone fra Drangedal, men museet var usikre på innholdet.
På etikettene sto årstallene 1906 og 1913. Dette pirret nysgjerrigheten til Leiv. Han fikk låne voksrullene og fikk gjort en overspilling. Spellmannen på opptakene var Tor Torson Lone fra Drangedal, som levde fra 1833 til 1916. Felespiller Ånon Egeland har fordypet seg i disse opptakene, og fant ut via familien at Lone spilte vanlig fele. Dermed er disse de eldste en har av folkemusikk spilt på vanlig fele i Norge.
En nabo av Tor Torson Lone oppholdt seg i USA en tid, men kom hjem til gamlelandet i 1899. Med seg hadde han en fonograf– med beskjed fra en av Lones slektninger, som også bodde i USA, at han måtte spille inn slåtter med Tor. Han dokumenterte 14 slåtter.
Vi må enda noen år frem i tid før vi finner flere opptak av folkemusikk på vanlig fele. Først i 1920-årene skaffet Ole Mørk Sandvik seg en fonograf, og i samlingene hans finnes en mengde opptak, både av hardingfele, vanlig fele og sang.
Sandvik var en av de første i landet som forsket på folkemusikken, og i 1921 kom doktoravhandlingen hans: Norsk Folkemusikk, særlig østlandsmusikken. To år tidligere hadde han gitt ut boka Folkemusikk i Gudbrandsdalen, men hans samlergjerning startet allerede i 1911. Lomværen og dikteren Olav Aukrust (1883-1929), som sang folketoner for ham, ble både venn og veiviser. Rundt om i Ottadalen besøkte Sandvik mange kilder; og særlig mye stoff kom fra Ivar Bråtå (1927–1916) fra Lalm. Sandvik fikk bo hos ham en hel måned for å skrive ned. Bråtå hadde ord på seg for å være litt vanskelig for å lære bort slåtter, men Sandvik fikk innpass.
I tillegg oppsøkte Sandvik kilder i Østerdalen, og mente at det var en del fellesmateriale mellom dalføra. I 1919 dro han til Koppang og møtte felespilleren Martinus Helgesen. Helgesen hadde en rik tradisjon å øse av; han kunne føre tradisjonen til sin forfader Brynjulf Olsen Imsdalen, født i 1680. Hos Martinius fikk Sandvik mange gode slåtter. Sandvik beskriver Helgesen på fascinerende vis: at felespillet hans «var som øksehogg i skogen og at «den gjemmer voldsomhet bak et behersket ytre. «Kom meg ikke for nær!» synes en å høre uttalt i somme av disse mektige polsdanser» skriver han.
Det ble flere besøk hos Helgesen med årene. Polsene etter Martinus Helgesen må ha interessert Sandvik spesielt. Han spiller selv fire av disse på fele på en grammofonplate fra 1930-tallet.
Utover 1920-tallet gikk Sandvik enda grundigere til verks. I sommerferiene travet han Østerdalen opp og ned. Sandvik var lærer og forsker, og hadde da god tid til å møte felespellmenn og sangere. Sandvik hadde lett for å komme i kontakt med folk. Metoden hans var å selv synge slåtter og sanger i møte med en potensiell kilde. Som regel var dette noe kjent stoff for personen, og dermed var praten i gang.
I Flendalen i Trysil møtte han Johan Elgshøen. Elgshøen var felespellmann, med et stort repertoar som han velvillig delte med Sandvik. Han var opprinnelig fra Rømoen nærmere Engerdal, og hadde lært slåttene sine etter flere spellmenn i slekta. Dessverre var han sterkt plaget av astma og hosteanfall på sine eldre dager, men det stoppet ham ikke i å spille for Sandvik.
Sandvik trekker også frem Martinius Amundsen Nordstad fra Elverum. Der fikk Sandvik fatt på en del sjeldne hallinger som var interessante med tanke på tonalitet. Hallingene hadde noe «gammelt» over seg, og Sandvik dro paralleller til kirketoneartene. Videre forteller han levende om blant andre Hanna Moren, Olmorts-Olof (Spaken) og Marius Nytrøen (1896-1993) – sistnevnte kalte han den beste spellmannen han hadde møtt i Østerdalen.
Boka Østerdalsmusikken er en viktig ressurs for mange spellmenn, men mindre kjent er det at Sandvik også gjorde voksrullopptak med flere av kildene til boka. Spellmann og forsker Olav Sæta, opphavsmann til verket «Slåtter for vanlig fele», forteller at det var en stor oppdagelse da han i 1978 fikk rede på at det lå en mengde med voksrullopptak etter Sandvik ved Norsk Musikksamling i Oslo. Allerede i 1973 var en del av disse voksrullene overspilt, men på langt nær alle. Sæta, som drev med en hovedoppgave om felespillet i Engerdal, kunne nå lytte til blant annet Elgshøen – en sentral spellmann i denne tradisjonen.
Voksrullene etter Sandvik ble dessverre lenge liggende urørt på Norsk Musikksamling. Men i 1990 fikk Olav Sæta og Leiv Solberg låne med seg de voksrullene som ikke var tidligere overspilt, og de som hadde en dårlig overspilling. De satte kursen mot for ny overspilling. I en toraderkoffert pakket de rullene forsvarlig ned, men i tollen på flyplassen i Sverige ble Leiv vinket inn. Tollerne var veldig nysgjerrige på hva han hadde i toraderkofferten. Innholdet ble pakket forsiktig ut etter anvisning fra Leiv, som var livredd for at voksrullene skulle gå i stykker.
Heldigvis ble et papir fra Universitetet i Oslo redningen: der sto det at dette var unikt lydmateriale som måtte behandles med ytterste forsiktighet. Rullene ble pakket ned igjen og Leiv fikk heldigvis «komme inn» i Sverige. En ny overspilling ble gjort, denne gang med bedre utstyr. Nå kunne en høre enda bedre hvordan blant andre Elgshøen, Helgesen og Spaken spilte.
En av rullene til Sandvik var så sterkt skadet at den ikke kunne overspilles. Det var opptakene han gjorde med Martinius Amundsen Nordstad. Men Sandvik var framsynt: han hadde fått gjort avstøpninger i bronse av flere av voksrullene, blant annet Nordstads. Avstøpningene, kalt «matriser», er et speilbilde av voksrullene. Ved hjelp av ekspertise fra London ble en ny rull med opptakene av Martinius Amundsen Nordstad laget, og endelig var samlingen komplett.
Tidligere konservator Reidar Sevåg ved Norsk Folkemusikksamling forteller hvordan Sandviks innsamlingsreiser på 1920-tallet foregikk: han tok først toget fra Oslo til Elverum. Så var det å sykle fra Elverum til Trysil, en strekning på over sju mil, med den tjue kilo tunge fonografen på bagasjebrettet. Med grusveier, ikke med dagens veistandard, må det ha tatt sin tid. Fra Trysil måtte han videre sykle opp til Flendalen, som er en strekning på bortimot to mil. I dag kan vi kjøre bil helt frem og gjøre opptak med en smarttelefon vi har i lomma!
Sandvik gjorde også opptak med felespillerne Eivind Aakhus og Dreng Ose fra Setesdal, Gutorm Eftestøl fra Kvinesdal, Jens Maurseth fra Nordfjord og kvedaren Svein Hovden (Tveiten) fra Bykle i Setesdal. I dag ligger Sandviks voksrullsamling i Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. For mange utøvere er disse opptakene en døråpner: Felespiller Sigrid Stubsveen fra Engerdal kjenner opptakene med Johan Elgshøen godt, og kaller dem et «kikkehull» inn i gammeltia. På tross av skurr, kan en høre hva som spilles. Sigrid sier hun er fascinert over hvor bra Elgshøen spiller, og hvor mange detaljer han har i venstrehånda.
Artikkelen ble først publisert i magasinet Folkemusikk nr. 4/21. Voksrullopptakene som akkompagnerer nettartikkelen er tatt opp av Ole Mørk Sandvik og digitalisert av Nasjonalbiblioteket. (Opptaket med Tor T. Lone er fra Folkemusikkarkivet i Telemark, opptaket med O.M. Sandvik er fra en grammofonplate fra 1930-tallet.)
Felemusikken i Engerdal er godt dokumentert, og opptakene med Johan Elgshøen er blant dem Sigrid Stubsveen har konsentrert seg om. Hans felespill bygger på tradisjonen tilbake til slutten av 1700-tallet. Sigrid har også lyttet mye til Olmorts-Olof, Spaken, fra Särna. Han spilte sammen med Johan Elgshøen ved flere anledninger; skal ha sagt til Sandvik at Elgshøen hadde et «staugt stråklag». På voksrullopptakene med Spaken er det flere slåtter som også finnes på norsk side, og Spakens felespill minner mye om Elgshøens spill. «Kanskje kan man si at det er lyd av en annen tid, i hvert fall et lite innblikk i hvordan det låt i dette området i eldre tider. Denne eldre spillestilen har fått leve forholdsvis lenge i Engerdalsområdet, hvis man sammenligner med yngre opptak også» forteller Sigrid Stubsveen.
Sandviks voksrullopptak har også vært gjenstand for forsking. Spellmann Mats Berglund fra Sverige har i sin masteravhandling ved Universitetet i Sørøst-Norge studert flere av voksrullopptakene etter Sandvik. Berglund tok for seg takta til tre av spellmennene, Nordstad, Elgshøen og Spaken.
Første gangs gjennomlytting av et voksrullopptak kan nok oppleves som skurrende og støyete, men med dagens teknologi kan en redusere noe av støyen. Musikken trer dermed tydeligere frem i lydbildet. Felespiller og forsker Ånon Egeland har arbeidet med opptakene av Tor Lone siden slutten av 1970-tallet. «Jeg gjør fortsatt nye oppdagelser i opptakene,» sier Egeland: «Det er også viktig hva en har med seg av kunnskap og erfaring når en lytter til et slikt lydbilde. Det låter annerledes en man er vant med, og med dårlig opptakskvalitet er det er lett å tolke inn ting som kanskje ikke er der. Dessuten tolker en lydbildet ut fra den erfaringsbakgrunnen en har.»
Men hvordan låter voksrullopptakene i mine ører? Låter Helgesens polsdanser som øksehogg? Og låter Spakens slåtter norsk, og har Martinius Amundsen et poetisk felespill? I alle fall hører en fort at dette er drevne felespillere. Selv gjennom støy og sus røsker spellmennene tak i en. Intensiteten og driven er fascinerende. De gamle voksrullopptakene fanger en bit av tiden som var, samtidig som de viser vei fremover. De gir oss «lyden av gammeltia».
Kilder:
Authen, Cecilie (2020): Rikard Berge – dokumentasjon av folkemusikk gjennom fonograf og fotografi, i Musikk og Tradisjon Vol 33 (s. 35–64), Novus Forlag
Sandvik, O. M.: Østerdalsmusikken, Forlagt av Johan Grundt Tanum
Samtaler med: Anders Lunden Herfoss, Hans-Hinrich Thedens, Leiv Solberg, Mats Berglund, Olav Sæta, Trond Valberg, Sigrid Stubsveen, Sven Nyhus og Ånon Egeland.