Jeg bodde i Bø i Telemark i noen år, og er godt kjent med denne delen av landet. Utallige ganger tok jeg fatt på siste etappe av turen ned til bygdebyen, og suste da over Resjemheia med stjernene som teppe og den funklende Bøgata som endelig mål.
Dette fjellpartiet mellom Notodden og Bø kan også betraktes som et musikalsk overgangsparti, fra bluesbyens rike til folkemusikkens kongedømme – en highway fra elgitar til hardingfele. Mattis Kleppen kommer selv opprinnelig fra Bø, og er selvsagt godt kjent med denne heia som en musikalsk brobyggende passasje. Han har selv brukt mye tid på utforske musikalsk mangfoldighet i mange ulike sammenhenger opp gjennom åra.
Kleppen er bassist med utdannelse fra jazzlinja i Trondheim, og underviser selv i musikk ved ulike institusjoner i Trøndelag. Med bred bakgrunn som utøver i en rekke sjangre og med tallrike konstellasjoner fra ulike kontinenter, blant annet band som Cucumber Slumber og African Pepperbirds, er han kanskje selve personifiseringen av sjangerutroskap (det er et kompliment). På El Bokko har han først og fremst med seg Kenneth Kapstad (Motorpsycho, Spidergawd, Monolithic mm) på trommer, Kristoffer Lo (best kjent fra Highasakite, men også en veldig spennende soloartist) på tuba og gitar, og firedobbel landskappleiksvinner Ottar Kåsa på hardingfele.
Det er et dyktig og vidtfavnende lag, som evner å sette de musikalske visjonene ut i praksis. Plata er et møte mellom to av Telemarks viktigste musikktradisjoner, passende nok lagd som bestillingsverk til Telemarkfestivalen 2015. Her møtes også Norge og verden, og ulike sjangre – plata en smeltedigel av stilarter, uttrykk, former og grenseløshet.
Mattis Kleppen & Resjemheia: El Bokko
- Crispin Glover Records, 2016
- 9 spor, 41 minutter
- Produsert av Mattis Kleppen & Resjemheia og Per Borten
Det kan bli spennende toner av slikt, og Mattis Kleppen er mer enn kapabel til å binde det hele sammen. Prosjektet Resjemheia ble først iverksatt i 2013, da med Highasakite-vokalist Ingrid Helen Håvik i en sentral rolle. På El Bokko er vokalen mindre fremtredende, til fordel for utforskninger av hva som skjer når sjangre møtes: Vestafrikansk ørkenrock møter norsk slåttetradisjon, møter improjazz, møter amerikansk blues … Det hele koker ned til at musikken kan være grenseløs, slik verden kan være det, hvis man bare hever blikket over sin egen nesetipp. At mye av verdens tradisjonsmusikk har et slags usynlig bånd, et felleskap, gir mening til prosjektet.
I lekenhet og den frie tilnærmingen ligger også mye av nøkkelen til at dette er så bra. Kleppen & co. klistrer ikke noen afro-groove på norske slåtter for liksom å gjøre det eksotisk. Dette er ikke postkort-turisme. Musikerne går inn i låtmaterialet med dyp musikalsk forståelse, som sammen med åpenheten fungerer som døråpner til en annen verden. Resjemheia er kanskje en transittetappe, men det er jo også et sted å befinne seg: mellom stedene, på vei.
Det starter så vakkert i Kivledalen i Seljord («The Maidens of Kivle Valley and Ali»), der Mattis Kleppen sitter alene med bassen, myser over grantoppene mot sola og tenker på Ali Farka Touré – ser jeg for meg. Det er rart med det, at de frodige dalene midt i landet vårt og det karrige ørkenlandskapet i Mali har så mange berøringspunkter – tror jeg også han reflekterer over.
På neste spor kommer resten av laget susende inn over «Resjemheia og Nordafjøllsen» på en suggererende karavane av ørken-groove. Her kommer Ottar Kåsa med fela, først som en gjest som kikker innom, men snart en integrert del av den ville ferden nedover strykene.
Hva er dette? Folk-prog? Kraut-jazz? De ti åpningsminuttene setter uansett en standard som holder seg plata gjennom, fra de mer dvelende og dystopisk mektige partiene («Jesus Makes Me Quiet» og den nedjazza «Bb’s Song») til rytmiske og geografiske bukkesprang («El Bokko», «Afrobike»). Hele plata er som en spinnende globus, der Bamako blir til Bø, der tuareger går i bunad og Seljordsormen titter fram et sted langs Mississippis elvebredder.
El Bokko holdes hele tiden oppe av en høyst kompetent gjeng. Jeg vil særlig trekke fram Kenneth Kapstad, som virkelig bærer mye med sin omfangsrike stil og kompromissløse drivkraft. En ekstra klapp på skulderen også til utgiver Crispin Glover Records, som i tillegg til CD har gitt ut plata på en høyst forseggjort LP-versjon i begrenset opplag. Det er den verdt.
Band som Atlanter og Sudan Dudan er blant de mange som har tilført norsk musikk et grenseløst spenn de senere årene. Mattis Kleppen og hans Resjemheia føyer seg ikke bare inn i denne kategorien, de drar utviklingen ytterligere videre. Jeg håper gruppa fortsetter sin reise, og neste gang jeg tar bilen over Telemarks tinder og heier, vet jeg hva som skal være soundtracket til turen.