Hvor mange solo bassplater har du i samlingen? Ja, hvor mange kjenner du egentlig til i det hele tatt? På stående fot kommer jeg på Miroslav Vitous’ Emergence, Dave Hollands Emerald Tears og Eberhard Webers Pendulum (alle utgitt på ECM). Alle er utsøkte eksempler på en heller sjelden kunstart, som nok er vanligst innen jazzen. Desto hyggeligere da, å bli eksponert for en så imøtekommende og spennende plate som Mattis Kleppens Bassgitar.
For med denne plata kan vi føye Kleppen til dette eksklusive selskapet. Kleppen er jo ikke så langt unna jazzens lyriske formspråk, men han har et annet utgangspunkt og tar oss med til andre steder med sitt nye album. Igjen er det musikk i krysningspunktet mellom ulike tradisjoner og verdenshjørner som står i sentrum. Jeg kan egentlig ikke komme på noen andre som har gjort noe lignende tidligere.
Forrige gang vi hilste på den godeste Kleppen i disse spaltene, var det med albumet El Bokko (Crispin Glover Records, 2016). Det var en suveren utforskning av fellesskapet mellom norsk og vestafrikansk tradisjonsmusikk. På El Bokko tok Kleppen, sammen med den habile gjengen i Resjemheia, oss med fra Bø i Telemark til Mali og knyttet nære musikalske bånd på tvers av store geografiske avstander.
Mattis Kleppen: Bassgitar
- Crispin Glover Records, 2017
- 10 spor, 36 minutter
- Produsert av Olav Torget
Årets reisebrev er altså en langt mer nedstrippet variant. Bandet er borte, og det samme er de fleste instrumentene. Tilbake sitter Mattis Kleppen alene med sin bassgitar, men nysgjerrigheten og utferdstrangen har han beholdt. Bassgitar blir dermed aldri en stillestående plate, snarere står det musikalske vidsynet enda klarere når det som her er skåret ned til beinet.
Og røttene som snor seg rundt Kleppens virtuose basspill, tydeliggjøres av kildematerialet. Her er tradisjonelle slåtter fra Telemark («Gjerki Haukeland», «Springar etter Håvard Gibøen»), egenkomponerte låter og tolkninger av så vidt ulike låtskrivere som Boubacar Traoré (legendarisk gitarist og sanger fra Mali) og amerikanske Townes Van Zandt (på en hjerteskjærende fin utgave av «If I Needed You»). Tilsynelatende ulike, skal vi skynde oss å legge til, for det er jo nettopp med sine versjoner Mattis Kleppen trer fram som en brobygger på kryss og tvers av landegrensene. Han viser fellesskapet i musikken og bruker det til å lage noe som er ganske så egenartet. Det er imponerende.
Kleppen skal heller ikke «reduseres» til kun en global reiseleder: Denne musikken står seg mer enn godt nok på egen hånd. Det er i Kleppens spill, i nyansene, klangene og det evig jagende groovet, at hans særpreg trer fram. Med kunnskap om sitt eget opphav og utgangspunkt i sine egne røtter har Mattis Kleppen et solid fundament å bygge videre på.
Å følge Kleppens musikalske vandringer blir aldri kjedelig. Det er modig å avkle seg på denne måten, men Kleppen har ikke noe å skjule. Bassgitar fungerer både som følgesvenn på vei til jobben og til inngående lytting i hi-fi-hjørnet hjemme, både til bakgrunnslyd til inngående lytting. Mattis Kleppen er utdannet ved Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, men han lar alltid genuin spilleglede gå foran skolert briljering.
Bassgitar er en relativt kort plate, med 10 låter på drøye halvtimen. Det skaper en stram ramme og bidrar til å opprettholde fokus fra start til slutt – og gir lyst til å starte på nytt igjen. Jeg må også som alltid gi kudos til utgiveren: Crispin Glover Records kan virkelig kunsten å lage lekre LP-utgivelser som tilfredsstiller dem av oss som er glade i den fysiske platehylla. Sjansene for at Bassgitar vil samle støv der, er dessuten veldig små.