Toppbilete: Mamalooks, vinnar av klassa lagdans senior på Landskappleiken 2016.
Når jeg skriver dette, fra stuebordet mitt i leiligheten der jeg bor i Oslo sentrum, har jeg inntrykkene fra årets kappleik fortsatt sterkt i minne. Jeg tar meg i å fortsatt nynne slåtter fra Gudbrandsdalen, de svirrer inni hodet mitt, og alle inntrykkene mine fra de intense dagene i Vågå bearbeides fortsatt.
Mens inntrykkene fortsatt er ferske, benytter jeg anledningen til å skrive noen ord om min egen debut. Jeg tror jeg vil betone hvordan lagdansdebuten ble mer som leik enn kapp. Men jeg synes også det er viktig å si noen ord om hvordan gleden over dansedebuten henger sammen med alle øvingene leikarringen har hatt – og hvordan den levende musikken fra spelemennene har satt sitt viktige preg på det hele.
Folkemusikken treffer en åre av følelsene som populærkulturen mangler. Det er det verdt å kjempe og danse videre for.
Meir frå Landskappleiken 2016
Landskappleiken 2016 – nyhendeklipp
Nok ein landskappleik er over. Folkemusikk- og Folkedans-Noreg har ei minnerike veke å sjå tilbake på – og neste år kjem stormønstringa til Røros. Her er eit knippe nyhendesaker i både tekst, lyd og bilete frå Landskappleiken i Vågå 2016 – og nokre glimt frå arkiva.
Hanne Brende, Bærum Spellemannslag: Elite eller bredde?
I år har man fremhevet eliten og ikke bredden på Landskappleiken. La oss få bredden tilbake.
Usikre skritt
Landskappleiken står for meg som et veldig spennende og innholdsrikt arrangement. Men det var ikke før i fjor, i Fagernes i Valdres, at jeg selv debuterte, som publikummer. Jeg fikk se, kjenne på og høre alt av det ypperste innen folkedans, folkemusikk og folkeliv. Lenge hadde Landskappleiken vært kun et ord og et begrep jeg hadde hørt om, og noe «de andre» reiste til. De innvidde, de særegne, de hardbarka folka med bunad og som alle var født med munnharpe i munnviken. De som tilhørte miljøet.
Derfor er jeg glad jeg hadde et oppdrag i fjor. Jeg skulle ta bilder. Både jeg og redaktøren for Folkemusikk hadde våre første usikre skritt på dette arrangementet, og det var godt å ha både han ved min side og et kamera å titte ut gjennom. Så kunne jeg zoome inn og ut, alt ettersom. Det var jo jobb! Jeg hadde min første deltagelse delvis gjennom Canon-kameralinsa. Det var tryggest sånn.
Debuten
Jeg var altså ikke en del av «de andre» før i fjor. Og i år debuterte jeg med mitt eget lag, Leikarringen i BUL Oslo. Hvordan det føltes på scenen? Vel, det føltes bra. Vi var ni par som danset polsdans fra Finnskogen, kledd i bunader fra mange kroker av landet, fra Nordland i nord til Akershus og Telemark i sør.
Selve dansen var en nokså oversiktlig og ryddig dans. Vi var godt koordinerte, synes jeg, og spelemannen Ole Nilssen fra Løten ledet oss trygt gjennom det hele med sitt taktfaste og sterke trekkspillakkopagnement. Jeg var ikke spesielt nervøs i forkant, men følte meg rolig og trygg og kjente at forberedelsene vi hadde gjort var gode nok. Jeg gjorde mitt beste for å forsøke å passe inn i dansen og samspillet med min egen partner og de andre danserne i laget fløt godt. Publikum lot også til å engasjeres, og jeg husker at vi fikk applaus og tilrop ved en synkron utgang av en rundsnu. Det var artig!
Og hvordan føltes det etterpå? For min del føltes debuten som lagdanser mer som leik enn kapp. Jeg kjente aldri på noen skarp kniving eller klam nervøsitet. Kanskje henger det sammen med at de andre i laget avlaster angsten og konkurransen? Lagdans er ikke noe solospill! Kanskje. Men aller mest tror jeg at det henger sammen med hvordan interessen min er fordelt; mitt hjerte ligger fortsatt musikken nærmere enn dansen. Jeg tror at om jeg skulle kappes i spilling på en landskappleik, ville jeg ha vært mer nervøs.
Folkemusikernes bidrag
Den levende musikkformidlingen i folkedansen har vært en stor glede å få være med på. Gjennom hver eneste ukentlige leikarring-tirsdag har ulike spelemenn bidratt med sitt spill og satt en stemning for øvingene. Vi har hatt med de spelemennene som er bosatt i Oslo og omegn, men som har spilt toner fra sine skattkamre av musikk fra forskjellige dalfører og distrikter i landet. Jeg kan nevne Bjørn Kåre og Mads Erik Odde, med sitt muntre gammeldansrepertoar og sentimentale og mollstemte springleik fra Gudbrandsdalen; Elise Tegnèrs lettere og lystigere Akershus-repertoar til springdans fra Akershus og firetur fra Nes; og Helga Myhr som har trillet springartoner fra Hallingdal ut av sin skarpe og knitrende hardingfele.
For meg har den direkte musikkformidlingen vært helt vesentlig for at leikarringøvingene har engasjert så mye som de har. I et samfunn, en tid og en kultur der mye musikk har blitt en forflatet, todimensjonal og intetsigende forforbruksvare styrt av sterke markedskrefter og lettbeint lytting, så har tirsdagsøvingene med leikarringen vært som en frisk kilde å bade i. Når en attpåtil får gode danselærere til å formidle folkedansen, så er det et lett valg å fortsette dypdykket ned i vår rike folkedans- og folkemusikkultur. Folkemusikken treffer en åre av følelsene som populærkulturen mangler. Det er det verdt å kjempe og danse videre for.
Vi ses i Røros til neste år! Da håper jeg å bidra til at vi leiker oss til seier.
Teksten er også publisert i Folkemusikk nr. 3/2016, som er i salg på Narvesen 8. september.