Min far Olav Snortheim (1911–1988) vokste opp i Vestre Slidre, men bodde store deler av livet på Harpefoss. Han var folkemusiker og tonekunstner. Som ung utdannet han seg til operasanger, med Jussi Björling som sitt store forbilde. Av forskjellige årsaker kom folkemusikken til å spille en mer sentral rolle i hans senere liv. Det falt ham såre enkelt å tilegne seg gode ferdigheter på ethvert instrument.
Han fartet da også land og strand rundt, i innland så vel som i utland, med en selvlaget og tilpasset instrumentkoffert full av det meste: langeleik, bukkehorn, lur og fløyter, i tillegg til hans lille munnharpe på innerlomma. Og han sang, spilte og fortalte, på evig turné i 1950-, 60- og 70-åra.
Langeleiken i seg selv er et «droneinstrument» med en fast akkord i stemmingen. Og far var spesielt kjent for sitt virtuose langeleikspill. Men som ungdom flest var han imot vedtatte sannheter hogget i gråstein. I 17-årsalderen, sammen med sin bror Knut – i deres medfødte opprør og utforskertrang – eksperimenterte han med og modifiserte langeleiken. Det ble lagt til en ekstra spillestreng – sammenlikn den gjerne med de to lyseste E-strengene på en 12-strengs gitar. Slik låt det fyldigere og åpnet for et bredere repertoar enn det som var vanlig. I tillegg fikk langeleiken en ekstra streng for «svarte tangenter». Disse modifiseringene ble den gang, og er fortsatt, regnet som «tabu» i den puritanske delen av folkemusikkmiljøet.
Opptakene på den nye utgivelsen er blant annet fra Arne Bjørndals samling og private arkiv. De var da heller ikke beregnet på publikum eller utgivelse, men kun for eget bruk og spas. Det kan derfor forekomme små glipp her og der. Det fratar allikevel ikke lytteren opplevelsen av virtuositeten og det varlig følsomme som kjennetegnet Olav Snortheims musikalske gjerning.
I tillegg til uutgitte opptak har jeg valgt å også ta med flere av opptakene som tidligere er brukt i elektronisk drakt av Langsomt Mot Nord. Men det er versjoner der min fars instrumenter og spill kommer i høysetet. I tillegg er det tatt med et rikt utvalg av andre langeleiklåter som far ofte spilte, samt opptak av låter med munnharpe, bukkehorn og lur – pluss noen vokale innslag.
Når man har valgt å inkludere opptak med munnharpe, bukkehorn, lur og vokale innslag i tillegg til langeleik, er det ikke minst for å antyde noe om fars allsidighet i hans virke som musiker. Dessverre har det ikke lykkes å framskaffe opptak av samtlige av det hav av fløyter han spilte på.
«I stedet oppleves det som at folk flest går rundt med nisselua i hånda og føler flauhet over egen kultur – som om de har oppdaget utlandet, men aldri sitt eget.»
Denne teksten stod først på trykk i Folkemusikk nr. 1/2017, der du også finner et lengre intervju med Ola Snortheim om hele historien til prosjektet Langsomt Mot Nord.
For å bidra til kronerullingsprosjektet og bli først til å få de restaurerte og nyutgitte Langsomt Mot Nord-platene på LP, klikk deg inn på Indiegogo-kampanjen til Ola Snortheim og Christer Falck her.
Dette er kultur- og tonearv som kunne og burde være del av musikkundervisningen i skoleverket. Det er en arv som har overlevd ved muntlig formidling fra generasjon til generasjon i hundrevis av år – lenge før Elvis, Johnny Cash og Bruce Springsteen. Noe kan sågar ha opphav fra både før dansketid, Draumkvedet, Eddakvad og Snorre.
I stedet oppleves det som at folk flest går rundt med nisselua i hånda og føler flauhet over egen kultur – som om de har oppdaget utlandet, men aldri sitt eget. Multi- og flerkultur kan være vel og bra, men ikke for enhver pris. Og den må være toveis. Man blir aldri multikulturell ved å gi avkall på sitt eget opphavs arv. Snarere tvert imot – da utsletter man seg selv og sin egenart.
Folkemusikk handler ikke bare om uhippe toner fra hardingfele og trekkspill. Det handler vel så mye om den kollektive urtonen i oss som folkeslag, og om å åpne for den tonen i oss og gi slipp på historieløsheten.
Utgivelsen av denne plata med far har i mange år vært ønsket. Men det har aldri før føltes passende og riktig i forhold til LMNs øvrige konsept. Jeg har tenkt at det ville være litt rart å gi ut en ren folkemusikkplate for seg selv som en LMN-plate. Det har også vært antatt at plateselskapene ikke akkurat ville ha stått i kø for å gi den ut. Planene har derfor blitt liggende på is, skrinlagt inntil nå.
Men omsider ligger anledningen klar i dagen, og flere fluer kan smekkes i ett klask. Sjansen gripes herved begjærlig. Utgivelsen føles omsider riktig og naturlig under LMN-paraplyen. Dette er røttene, den gjemte og glemte skatten som dannet utspringet, grunnfjellet og tankegodset til Langsomt Mot Nord.
I fars ånd har man tillatt seg å optimalisere lydopptakene. Han ville garantert ha gjort det samme om han fortsatt var i tiden, selv om de reneste puritanerne i miljøet kanskje vil rynke på nesen over forbedring av dårlig lyd. Utvikling er menneskehetens lodd, og det har skjedd siden tidenes morgen, selv om arven er den samme. Intensjonene med denne plata har vært som brobygger mellom gammel og ny tid i folkearv, lyd og instrumentering. Jeg håper den også vil oppleves slik. Det er da også blant annet på dette grunnlaget at jeg i mange år har hatt et ønske om å få ut denne utgivelsen.