Åsne var en døråpner for oss og så mange andre, inn til folkesangen fra Numedal, men også til folkekulturen generelt. Hun var en viktig pådriver for sangaktivitet og andre sosiale sammenkomster. I tillegg til å glede seg over folkemusikken, var hun kjent for å være aktiv også når det gjaldt andre interessefelt; gitar, lokalhistorie, litteratur og søm. Dersom det ikke var etablert et miljø for det, skapte hun det selv. Hun hadde et stort nettverk, og viste en genuin interesse for alle hun kom i kontakt med. Det var lett å føle seg sett i hennes nærvær. Hun var alltid inkluderende, tolerant og engasjert, og alder var uviktig i alle hennes relasjoner.
Selv vokste Åsne opp med skillingsviser som hun lærte av sin mor og søster. Da hun senere ble møtt med holdningen om at det ikke fantes noen sangtradisjon i dalen, satte hun seg fore å motbevise denne påstanden. Hun drev med sangopplæring på eget initiativ, og heldige var sangelevene som fikk komme hjem til henne! Hun var den beste pedagog; så trygg på stoffet hun skulle lære bort, alltid tålmodig, og plukket nye sangskatter som hun porsjonerte ut i passelig mengde, og etter behov. Sammen med sangene, satt latteren alltid løst. Hun hadde en sang til alle anledninger, og vi ante at hun hentet sangene fra en nærmest utømmelig brønn.
For oss var hun som et levende orakel. Igjennom mange tiår hadde hun samlet sanger, og strukturert og møysommelig satte hun det mangeartede stoffet i system. Hun foret oss med tekster, og kassetter med egne sangopptak og arkivopptak. Kildene levendegjorde hun gjennom fortellinger og bred historiekunnskap. Sangene var alltid satt inn i en større kontekst. Hun ville så gjerne at sangene skulle bli allemannseie, og satte pris på hver enkelt som fattet interesse for stoffet. Hun viste stor respekt for sangtradisjonen, men forvaltet den på best mulig vis; nemlig gjennom å bruke, dele og føre den videre.
Som formidler lærte Åsne oss at det var viktig å ha fokus på stoffet man framfører, og sette seg selv som utøver i andre rekke. Hun la vekt på at det mest av alt handler om å få dette stoffet fram i lyset. Den vokale, muntlige tradisjonen som har gått i arv gjennom generasjoner er større enn oss selv, og fortjener å bli hørt og videreført. Dette er et klokt tankesett og en viktig lærdom å ta med seg.
Gjennom mange tiår oppsøkte hun det som fantes av festivaler og kappleiker her til lands. Sammen med Ottar, Liv og Nils Øyvind kjørte hun rundt i den ikoniske hvite og gule campingvogna, som ble kjørt i senk og, etter mange års intens bruk, kollapset! Vi er mange som har gode minner fra denne tida; en brødskive på benken, buskspel i forteltet og plass til alle som stakk innom.
På kappleik var hun med både som tilhører, utøver (hun vant vokal klasse D på Landskappleiken på Røros i 2017) og dommer. Åsne tok del i flere musikkutgivelser, både som soloutøver og i samspill med andre, og hun holdt mange konserter. Hun både hentet og ga andre inspirasjon gjennom sitt engasjement i Norsk Kvedarforum gjennom mange år. Som kronen på verket ga hun ut sangboka Ord og tonar (2020), med Anne Svånaug Blengsdalen som redaktør. I tillegg til å sluttføre produksjonen var det fantastisk at hun fikk oppleve og ta del i boklanseringen på Norehallen i oktober 2021. Hun gledet deg stort over denne begivenheten som hun fikk dele med så mange, og ingenting kunne stoppe henne fra å synge, danse og feire ut i de små timer.
Som formidler lærte Åsne oss at det var viktig å ha fokus på stoffet man framfører, og sette seg selv som utøver i andre rekke. Den vokale, muntlige tradisjonen som har gått i arv gjennom generasjoner er større enn oss selv.
Vi vil savne at hun ikke lenger kan ta del i det unike fellesskapet hun selv var med på å skape. Men det hun ga oss mens hun var til stede vil leve sterkt videre i oss. Hun ga oss tillit til vår egen tradisjon, og at vi har god grunn til å være stolt av og tro mot den.
I sin egen begravelse var hun opptatt av å få formidlet at livet må gå videre; blant annet gjennom diktet «Udødelighet», der første linje lyder: «Stå ikke ved min grav og gråt». Alle salmene og sangene var valgt ut på forhånd, det hele var nøye gjennomtenkt. Den siste sangen sang hun selv; et opptak fra CD-en «Dobbelt bønn», der hun framførte «O venner vi nu atter skal» med tone etter Knut Haug fra Nore:
«O venner vi nu atter skal atskilles fra hverandre
Hen over berg og dype dal, jeg bedere vil vandre
Som pilegrimer haster bort, så bød det meg å skride fort
Den vei, som Gud meg fører
…
O, hjertene Guds hus og bo, så samles vi i himlens ro.
Farvel til dette møte.»
Evig takknemlig,
Gro Bratås Borge, Synne Frogner og Åshild Wetterhus