«Det er jo ikke lov å si noen ting mer. Det er ikke engang lov å flørte. Disse kunstnerne, de skaper overskrifter stadig vekk. Noen ganger skandaler. Andre ganger vil de seksuell undertrykkelse til livs. Forfattere, musikere og teaterfolk har stått i kø for å ramse opp at de er imot det. De har så mye makt i offentligheten, de endrer opinionen. Man får ikke ha et fjes på Joika-boksen engang. Man må gå på eggeskall for ikke å pådra seg deres uvilje. Eliten maner fram spøkelser og får Svenska Akademien til å gå i oppløsning.»
Kjenner du deg igjen? Er du en del av denne eliten?
En elite bør jo ha makt. Elite er «de førende klasser», som i «meningspoliti». Det er det noen vil hevde at kunstnerne er, der de setter opp teaterstykker som vekker oppsikt. Senere sier statsministeren at et skuespill kan gjøre livet verre for politikere. Enkelte aviser stemmer i: Kunsten gjør «ytringsrommet» trangt og ubehagelig.
Men kjenner du deg igjen, tilhører du eliten? Det gjør du bare hvis du har tilbrakt dine formative år med å lære deg noe meget tidkrevende. Før du overhodet sees i offentligheten, har du tilbakelagt ti tusen timer på øverommet. Eller hjemme på barnerommet hos mor og far, da – ikke alle frilanskunstnere har råd til bolig i de store byene, der oppdragene fins.
Deretter kommer en jobbhverdag i en evigkjørende runddans med løsrevne oppdrag, mer øving, forsøk på å bli synlig, skaffe bookinger, gå på audition, og ikke minst skrive søknader til de institusjonene som løyver kunstmidler. Få prosjekter på beina, fylle inn rubrikker, skreddersy søknadene på taktisk vis (er det «barn og unge», «mangfold» eller «sjangeroverskridende» som gjelder i år, tro?) Og selvsagt rapportere på hver minste hundrelapp etterpå.
Men når ble dette livet noe annet enn slit og svette? Og når var det kunstnernes ytringer som styrte noe som helst? Én ting er sikkert: De ytringene går i mange løyper – vinglete, kronglete, og med mange sidespor. Kunstnerne går foran i å åpne folks øyne for at en ny og annerledes mening kan være mulig å inneha. Ikke gjennom sin «makt», men gjennom sine verker, sine liv, sitt eksempel. De stiller seg selv ytterst på planken og tvinger seg selv til å gå den. De bruker sine kropper og sine erfaringer direkte i arbeidet, de har ingen ting å skjule seg bak. Deres moralske kompass blir ustanselig lagt på hoggestabben. Hvis et kapittel eller en scene viser noe ubehagelig, da er det forfatteren som kalles pervers – ikke den verden hun beskriver. Selv om virkeligheten er atskillig mer pervers.
Men er de ikke bare romantiske drømmere, hevet over hverdagen? Vel, jeg vedder: møter du en musiker eller skuespiller som ikke har servert på kafé, stått i kassa på en butikk, vasket gulv eller jobbet på sykehjem – gjerne samtidig med at de øvde, drev ensembler, booket jobber, søkte midler, og spilte forestillinger – da skal jeg personlig sende deg en tusenlapp. For som det heter i ordtaket: once a singer, always a waitress …
I Norge er det et honnørord å framstå som enkel og folkelig. Kun her i landet kan eieren av en dagligvarekjede kalle seg «kjøpmann» i stedet for aksjemagnat. Vi som har lagt hodet på blokka for å undersøke verden og menneskelivet gjennom kunsten, kalles meningspoliti og moraldommere. Men i kunsten, som i idretten, blir man bedømt på kvalitet alene, ikke på arv, penger eller rang. Er man geni på fredag, kan man bli en fiasko på lørdag bare ved å synge en falsk tone. Hva er mer folkelig enn denne prekære leveveien, som kun honoreres etter utførte prestasjoner?
Det er ikke kunstnerne som kaller inn til pressekonferanser eller kommer i riksavisene når de har et standpunkt å dele. De kan ikke bestemme hvem som får lånegarantier. De har ikke penger til å betale lobbyister, konsulenter eller advokater.
Jeg skulle gjerne sett at den virkelige makta følte det som om de gikk på eggeskall. Men folk som faktisk har formell makt spiller ynkelige, peker i alle andre retninger og føler seg «stemplet» når deres meninger blir motsagt.
Men det er ikke kunstnerne som setter dagsorden. Det er ikke de som kaller inn til pressekonferanser eller kommer i riksavisene når de har et standpunkt å dele. De stemmer ikke over saker i rikspolitikken, påvirker ikke komitéarbeidet på Stortinget, sitter ikke i partienes sentralstyre. Det er ikke de som veksler mellom å sitte på tinget og å jobbe i First House. De kan ikke bestemme hvem som får lånegarantier. De har ikke penger til å betale lobbyister, konsulenter eller advokater.
En vakker dag kom det en ny pest. Den tok liv. Vi ble alle bedt om å hjelpe til. Vi skulle være med på at færrest mulig måtte late livet. Vi ga fra oss muligheten til å tjene penger. Vi ga fra oss vårt sosiale liv. Noen gikk konkurs. Men de som har ekte makt, sendte en tekstmelding for å få noen unntak gjort for kun dem. Et slikt stunt kunne ikke vi gjøre, men vi skjønner jo at det ble gjort. Noen var i ferd med å tape mange penger, det ville jo ha vært fælt. Men i ettertid sitter vi igjen med noe som i praksis ble et års yrkesforbud – fordi noen andre hadde mer makt. Og vi sitter igjen med skinndebatten om hvor mektige vi er, siden vi innimellom skriver et opprop.