Nils Økland har igjen sluppet en kompromissløs plate basert på sine særpregede musikalske visjoner og ideer. Så – er det jazz, samtidsmusikk eller folkemusikk? Nei, slutt å fokusere på det. Lytt heller til en mann som ikke bryr seg om genrer og musikalske grenser.
Jeg husker da jeg oppdaget plata Blå Harding, og ble slått i bakken av hvordan det var mulig å spille slik på hardingfele. Var det virkelig lov? Om du sjekker ut plata Knaus med Skinn & Bein, kan du finne ut hvor langt Økland faktisk kan gå. Jeg digger det. Derimot tror jeg ikke hardingfeledommerne på en kappleik ville vært like begeistret – og i den sammenhengen med rette.
Økland tar sin hardingfele eller viola d’amore og hiver dem på det store impro-bålet. Han hopper selv etter uten noen form for frykt eller anger, og lar både fele og seg selv smelte og omformes. Han lager musikk som ikke følger den vanlige malen for tonale og radiovennlige melodier. Han er ikke redd for å la en liten idé få gjennomsyre en hel låt, uten triks og sprell for å tekkes mannen i gata eller journalistene i hovedstadsaviser.
Lysning starter med et tema som Økland først spiller rett fram og nesten sangbart. Men i neste sekund kommer det en variant hvor de blå og skjeve tonene får innpass, og deretter strekker han det videre uten en gang en liten advarsel. Først etter mange gjennomlyttinger skjønner du formen og oppbygningen. Men hva gjør vel det? Øklands måte å forme musikken på, gjør at du sitter like spent ved tredje eller niende gangs gjennomlytting som du gjorde ved den første.
Nils Økland Band: Lysning
- Hubro/Grappa, 2017
- 9 spor, 44 minutter
- Produsert av Audun Strype i samarbeid med Håkon Mørch Stene og Nils Økland
- Innspilt i Hoff kirke på Toten og Norges musikkhøgskole
Tonen til Økland har fremdeles mange av de samme kvalitetene som da Blå Harding kom ut i 1996. Den er skjør, var og lyttende, ulik den du finner hos tradisjonelle hardingfelespillere. De fleste spellemenn stryker lange saftige strøk på hardingfela for å hente ut maksimal klang. Dette gir Økland blaffen i – eller gjør han egentlig det? Det virker som Øklands toneideal verken stemmer overens med den vanlige folkemusikeren i dag, eller det toneidealet en barokkfiolinist eller en som spiller klassisk fiolin har. Økland vil ikke at det skal låte perfekt og fint, målt etter standardene i det folket vanligvis lytter på. Han er ikke redd for å la tonen sprekke og avslutte brått og uventet. Nei – det virker som om Økland heller leter etter det uventede, og krever at du tar stilling til musikken hans enten du vil eller ei.
Det passer perfekt i et samspill med andre lyttende musikere som ikke krever notestativ og ferdigtygde musikalske ideer. Denne gangen, som på Kjølvatn (2015), har han med seg Rolf-Erik Nystrøm på saksofoner, Sigbjørn Apeland på trøorgel, Mats Eilertsen på bass og Håkon Mørch Stene på perkusjon, vibrafon og gitar. Lyden blir mesterlig håndtert av Audun Strype, og jeg synes han framtrer på lik linje med de andre musikerne.
Alle musikerne har bakgrunn fra jazz, folkemusikk og samtidsmusikk, og uttrykket de skaper sammen på denne platen gjør at vi sliter med å sette det i en musikalsk bås. Som folkemusiker kan jeg selvsagt ikke si at dette er folkemusikk; men som folkemusiker blir jeg inspirert og tent av å høre hva Nils Økland våger og tør. En jazzpianist jeg en gang spilte med, sa: «Du skal spille for deg og meg! Publikum er dritt.» Det er ikke mulig å tenke slik hele tiden, men vi kan godt våge det litt oftere i dag. Være litt mer som Økland – kompromissløs, tørre å stå for egne ideer og gi ut sære ting. Våge at kuttene på platen faktisk kan vare i åtte minutter, at de fungerer skikkelig dårlig på små datamaskinhøytalere og er umulig å høre på i bil.
Hele musikkproduksjonen oser av kjærlighet til musikken. Men alt utenom, som cover, pressemelding og pressebilde, er minimalistisk og mystisk. Coveret er så rotete og merkelig at jeg brukte lang tid bare på å finne ut hva tittelen på plata var. Tekstheftet er så naivt, minimalistisk og upretensiøst at det nesten bare kunne vært utelatt. Trykket i heftet er så dårlig at gruppebildet som de faktisk har tatt seg plass til, kunne vært byttet ut med en strektegning utført av min eldste datter.
Les også:
Einar Mjølsnes: Berre ein lyd. Av Dag Helleve , foto Paul S. Amundsen
«Hardingfele var for meg ein lyd som var i radioen. Børsnoteringar var ein slik lyd, fiskerimeldingar var ein lyd.» Men så flytte Einar Mjølsnes til Voss.
Men egentlig bryr jeg meg ikke om dette. Jeg synes det er veldig kult med en slik klokketro på egen musikk. Den trenger ikke noen fancy innpakning, og vi skal i hvert fall ikke bruke penger på en designer som skal putte musikken inn i et glorete glansbilde. For min del kan du godt kaste teksthefte og cover, men platen skal du la forbli i CD-spilleren.
For å oppsummere i alt kaoset: Dette er en plate hvor Økland inviterer de musikalsk fri og ubundne inn i sin lille personlige lysning. Her byr han på sin musikalske verden, sitt lydlandskap og sin musikalske visjon. Vil du ha litt fri og høre på musikk som lar deg sveve mentalt utover det norske fjellandskapet? Finn fram gromanlegget med saftige subber, og la kroppen bli dusjet i bassvibrasjoner og merksnodige melodier mens du lar tid og rom flyte.