Noe gammelt, noe nytt

Det har i senere tid vært gitt ut flere plater med unge norske folkemusikkutøvere som ønsker å sette den folkemusikalske arven inn i nye musikalske sammenhenger. Dette gjør de dels ved å komponere ny musikk bygd på elementer fra folkemusikken, dels ved å arrangere musikken på nye måter og samtidig bringe inn instrumenter som ikke hører hjemme i den norske folkemusikktradisjonen.

Erlend Apneseth Trio, Irene Tillung og Liv Ulvik har plassert seg i kategorien som gjør begge deler, og innholdet på platene deres består av arrangert musikk som i hovedsak er komponert av hovedartisten. Ingebjørg Lognvik Reinholdt har på sin side brukt et tradisjonelt materiale, og nyskapingen ligger hovedsakelig i arrangementene og instrumenteringen.

Både hardingfelespilleren Erlend Apneseth, trekkspilleren Irene Tillung og kvederne Liv Ulvik og Ingebjørg Lognvik Reinholdt har en god del år bak seg som folkemusikkutøvere. Når det gjelder Erlend Apneseth, så har han tross sin unge alder begynt å bli en veletablert hardingfelespiller som i dag regnes blant våre fremste utøvere på instrumentet. Felles for de fire utøverne er at de har en musikalsk utdanning med vekt på folkemusikk i bunnen. De behersker således også et tradisjonelt repertoar.

Det er mye bra på denne platen. Ingebjørg Lognvik Reinholdt holder seg hovedsakelig til tradisjonell kveding i telemarkstil, noe hun stort sett behersker godt. Men tidvis kan kvedingen oppleves som preget av litt manglende modenhet innenfor stilen. Kanskje kan det skyldes samspillet at hun ikke slipper seg helt løs. Arrangementene er også stort sett vellykkete, med et relativt enhetlig, men kanskje litt lite variert uttrykk, basert på rent akustiske instrumenter. Av og til eksperimenteres det med enkelte tekniske effekter, noe som er med på å skape større variasjon i uttrykksformen. Det er tydelig at det er snakk om dyktige utøvere, og de fire musikerne framstår som godt samspilte. Noe av materialet klinger likevel litt uferdig, noe som sikkert vil bli bedre når de har fått arbeidet litt mer sammen.

Blant flere fine spor vil jeg trekke fram «Sverdet på Heddelid» og «Hallvor Uvaas frir», med gode og relativt like arrangementer. Spesielt i sistnevnte melodi svinger det godt av felespillet til Sarah-Jane Summers. Fine spor er også «Torgeir Uppstad», hvor bassen har fått en noe mer framtredende plass, og «Guros bånsull», som framføres nydelig av Ingebjørg Lognvik Reinholdt alene.

Musikerne som er med på platen er Erik Sollid, hardingfele; Anders Hall, bratsj og oktavfele; Kaja Fjellberg Pettersen, cello; Ellen Brekken, kontrabass; Pål Hausken, trommer; Isa Caroline Holmesland, fiolin; Ragnhild Lien, fiolin; Lise Voldsdal, fiolin; og Mathias Eick, trompet. Sammen har de skapt et spennende produkt som tidvis er inspirert av britisk tradisjonsmusikk, men som også er innom både norsk folkemusikk og andre musikksjangre. Samspillet varierer fra tre–fire musikere til tilnærmet full besetning med fra seks til ni musikere. Felles for alle melodiene er trekkspillet til Irene Tillung og trommene til Pål Hausken, som således binder de ulike sporene sammen. Også cellisten Kaja Kjelleberg Pettersen, som er med på alle unntatt ett spor, setter sitt klare preg på arrangementene.

Produsent Mathias Eick tar også fram trompeten og medvirker på to spor, blant annet tittelsporet «Hildersyn». Etter en lyrisk åpning, hvor trekkspillet ornamenterer noe i retning av det vi kan kalle balkanstil, kommer Eick inn og skaper et element av jazz, sammen med kontrabassen som ligger under og produserer en slags bordunklang.

Blant de britiskinspirerte melodiene vil jeg trekke fram den noe reel-pregete «Ti på taket» samt «Vestaskjers», som med sin 6/8 takt henter impulser både fra irsk jig og norsk gangar. Her er gangarpreget mest tydelig når det gjelder synkoperinger og sammenbindinger. «Grå ganger» framstår med sin tunge, men svingende 2/4 takt som et slags folkemusikkens svar på Kaizers Orchestra. En fin og morsom melodi! Jeg liker også godt «Neomarsj» for hardingfele, trekkspill og strykere, hvor trommene ligger under og bidrar til marsj-følelsen.

Irene Tillung må helt opplagt ha brukt arbeidsstipendet sitt som komponist på en utmerket måte. Platen inneholder mange flotte melodier, arrangert på en god og ganske original måte for førsteklasses musikere. Dette er en plate som det oser kvalitet av.

Selv synger Liv Ulvik på en måte som ligger nært opp til tradisjonell kveding, selv om det tidvis klinger litt anstrengt. Ornamenteringen er imidlertid veldig bra. Til tross for at kvedingen ligger i bunnen på de fleste melodiene, framstår likevel musikken hennes et godt stykke unna det vi forbinder med tradisjonell folkemusikk. Dette skyldes både den spesielle instrumenteringen, arrangementene og selve framføringene. I tillegg klinger sluttproduktet litt uferdig. Det virker som musikerne ennå ikke helt har funnet en felles musikalsk plattform som de kan ta utgangspunkt i og utvikle seg videre fra. Men dette vil sikkert kunne bli bedre med tiden.

Det er flere fine spor på denne platen, og spesielt bruken av cello og trombone gir arrangementene et både morsomt og originalt preg. Trombonen kommer spesielt til sin rett i «Hvor slitesterk er du?», mens celloen klinger flott i den fine melodien «Dukk under», som delvis bygger på en toradermelodi fra Estland. I den noe visepregete låten «Troll i eske» er det Ida Aubert Bangs harpe som får slippe ordentlig til. Ellers er «Bumerang» en morsom låt som bygger melodisk på «Kjostadlek nr. 3», en pols fra Røros som går på trollstilt fele. I tillegg har «Stakkars deg med harpunen» fått et riktig fint arrangement. Noen melodier framstår imidlertid også som litt kjedelige og endimensjonale; det gjelder «Mitt Mantra», «Vade inn» og til en viss grad «Du er i ferd». Samlet framstår Liv Ulviks Inn vade som en lovende og bra, men ennå litt uferdig produksjon.

Musikken til trioen oppleves tidvis som meditativ, med fraseringer og melodilinjer som av og til framstår inspirert av indisk kunstmusikk, særlig det resonansstrengete strykeinstrumentet sarangi. Dette gjelder blant annet melodiene «Utferd» og «Øyster». Hardingfela behandles på de fleste sporene som et klanglig redskap hvor trådene til norsk tradisjonsmusikk er lite hørbare. Det gjelder for eksempel «Tundra», hvor melodien framføres pizzicato på hardingfela over en tung grunnrytme i 4/4 takt.

Kun på enkelte av sporene brettes det ut melodilinjer og rytmer som hører hjemme i instrumentets tradisjonelle univers. «Undergrunn», som er ett av platen fineste spor, åpner med et visetonepreget hardingfelespill, mens «Klokkespel» inneholder et relativt kort og improvisatorisk preget felespill i tradisjonell stil. I tillegg bringer Apneseth fram enkelte mer tradisjonelle hardingfelefraser mot slutten av «Sakura».

Noe av det mest klanglig særpregete på platen er bruken av sag basert på et gammelt anonymt arkivopptak på «Saga». I tillegg gjør Bergenspoeten Erlend O. Nødtvedt et sterkt inntrykk når han leser sin egen tekst på «Lysne», med intense og nærmest suggestive rytmer i bakgrunnen.

Lydbildet på Åra skiller seg vesentlig fra trioens første plate Det andre rommet. Det er svært mye bra på denne platen. Samtidig er jeg litt redd for at trioen er i ferd med å bevege seg vel mye i retning av det meditative, slik at musikken deres kan oppfattes som noe introvert. Jeg har imidlertid en fornemmelse av at det kan oppleves ganske annerledes å høre trioen live, enn når man sitter hjemme og lytter til denne musikken.

Kreativitet og forankring

Det vil være å gå for langt å si at disse fire plateutgivelsene representerer et tverrsnitt av hvordan unge norske folkemusikere tenker og arbeider i dag. Det finnes fortsatt mange som framfører folkemusikk i en langt mer tradisjonell form, enten det dreier seg om solo eller samspill. Men særlig blant de unge med en formell folkemusikkutdanning bak seg, ser vi en tendens til at de tradisjonelle uttrykksformene alene ikke oppleves som spennende nok. Man vil gjerne ha noe i tillegg, og ønsker å dyrke fram de kreative sidene hos seg selv som musiker, komponist eller arrangør. De fire platene jeg har sett nærmere på her viser ulike måter å tilnærme seg en slik tankegang.

Alle de fire musikerne behersker folkemusikkens tradisjonelle uttrykksformer når det gjelder henholdsvis hardingfelespill og kveding, selv om kvaliteten på utøvingen kan variere en del. Erlend Apneseth tar utgangspunkt i instrumentet sitt og utforsker det videre når det gjelder de klanglige og tekniske mulighetene. Dette gjøres i en kontekst hvor improvisasjonselementet, i samspill med musikere med en helt annen bakgrunn, står langt sterkere enn det å gjengi en bestemt melodi. Men dette tas innimellom kanskje litt for langt, slik at det kommunikative aspektet ved musikken kan bli litt skadelidende.

De to kvederne velger på sin side et mer tradisjonelt uttrykk, som tidvis framtrer som noe avslepent i møtet med musikere med bakgrunn fra andre musikksjangre. Deres nyskaping ligger, som tidligere nevnt, først og fremst i arrangementene og instrumenteringene – i tillegg til at Ulvik har komponert stort sett all musikken hun framfører. Nærmest det vi oppfatter som tradisjonell folkemusikk ligger utvilsomt Ingebjørg Lognvik Reinholdt, som framfører et lokalt, tradert melodimateriale på en måte som jeg finner ganske vellykket.

Mest nyskapende og spennende i instrumenteringen er utvilsomt Liv Ulvik, men her mangler både deler av melodimaterialet og arrangementene den høye kvaliteten som kunne ha gjort platen enda mer hørverdig. På trekkspilleren Irene Tillungs plate holder både melodiene og arrangementene et høyere nivå. Til tross for at hun benytter mange ulike musikere og instrumenter, har hun likevel klart å skape et særpreget musikalsk uttrykk som kjennetegner platen hennes som helhet. Jeg synes dette er veldig bra gjort!

Når det gjelder alle de fire unge utøverne, vil jeg hevde: Forutsetningene for å lykkes i sine forskjellige måter å tilnærme seg nyskapingen på, er at de står trygt forankret i en lokal folkemusikktradisjon. Man bør vite hvor man står før man begynner å gå!