Odde & Holmen: Sumarmorgon
- Heilo/Grappa, 2016
- 14 spor, 44 minutter
- Produsent: Anne Hytta
Duoen Bjørn Kåre Odde fra Garmo og Sivert Holmen fra Aurdal har kjent hverandre helt siden tenårene. Men det var først mens de studerte folkemusikk på Norges musikkhøgskole at de begynte å spille sammen. Selv om de har sin musikalske bakgrunn i henholdsvis ottadals- og valdrestradisjonen, og derfor i utgangspunktet benytter hver sin feletype, har de utviklet et samspill som i 2015 ga dem seieren i INTRO-folk. I høst har de kommet med sin første plate, Sumarmorgon. Den inneholder slåtter i nettopp valdres- og ottadalstradisjon, men inkluderer også fire komposisjoner av Eivind Groven. En av disse er tittelmelodien, en halling som Groven lagde i 1953.
De to musikerne benytter i hovedsak henholdsvis vanlig fele og hardingfele, men veksler en god del når det gjelder instrumenter. Bjørn Kåre Odde spiller i tillegg til vanlig fele både hardingfele og bratsj, mens Sivert Holmen, foruten Røstad-fela fra 1914, også benytter en femstrengs hardingfele samt en K.Ø. Rudi-fiolin som Olav Viken har bygd om til hardingfele. På denne måten oppnår duoen større spennvidde i det klanglige uttrykket.
Sumarmorgon er først og fremst en samspillplate. De spiller riktignok hver sin tradisjonelle slått på vanlig fele og hardingfele, men de øvrige 12 sporene på platen er alle samspillslåtter. Her møter vi hovedsakelig samspill mellom hardingfele og vanlig fele. Et slikt samspill er nok relativt uvanlig innen norsk folkemusikk, men fungerer utmerket her. I tillegg varierer de uttrykket gjennom å benytte både to hardingfeler og hardingfele og bratsj. Slåttene spilles delvis unisont, men har også mange innslag av oktavspill (grovt og grant) der hvor det faller naturlig. I tillegg benyttes både tradisjonelt stemmespill og det som kan oppfattes som arrangerte stemmer. De ulike valgene når det gjelder både instrumentering og samspillform er med på å skape stor variasjon på platen, både fra slått til slått og innenfor den enkelte slåtten. I tillegg har Eivind Groven selv arrangert sin slåttekomposisjon «Springar frå Symfoniske slåttar» (1956) for to hardingfeler.
Det er flest valdresslåtter å høre på denne platen, og det er også hardingfela som er det mest framtredende instrumentet. Selv springleiken «Aslak & Astrid», som Bjørn Kåre Odde har komponert, er laget for hardingfele. Vi får kun høre to slåtter i typisk Ottadals-tradisjon: springleiken «Valbjørgslykkjin», som Odde framfører solo, og lyarslåtten «Prillar-Guri», som er nennsomt satt sammen med valdresspringaren «Danse lauskar» i et flott arrangement. Men til tross for denne ubalansen har dette blitt en veldig god produksjon.
Samspillet mellom Odde og Holmen fungerer svært godt, og arrangementene er både spennende, gode og til tider utfordrende. Repertoarvalget er også utmerket, og den klanglige og musikalske variasjonen i uttrykket er som tidligere nevnt veldig bra. I tillegg er det en glimrende idé å hente fram igjen flere av Eivind Grovens flotte og til dels lite spilte slåttekomposisjoner, spesielt når framføringen av dem er førsteklasses. Andre høydepunkter på platen er den vakre lyarslåtten «Grihamaren», som klinger rent og lyrisk i et variert samspill med innslag av pizzicato, samt den friske hallingen «Hilme», hvor dynamikk, rytmikk og tempo er balansert på en utmerket måte i et utsøkt samspill.
Selv om det utvilsomt er det utsøkte samspillet mellom Odde og Holmen det først og fremst handler om på denne platen, må også de to soloslåttene trekkes fram. Sivert Holmen framfører den virtuose springaren «Jørnvrengja», med sine mange etydeaktige triolbevegelser, på en overbevisende måte uten at spillet på noen måte virker heseblesende. Bjørn Kåre Odde framfører på sin side springleiken «Valbjørglykkjin» på en særdeles stilsikker og tradisjonstro måte i en form etter Knut Kjøk, som gikk bort så alt for tidlig nå i august.
Det er svært lite å sette fingeren på ved denne produksjonen. Noe smårusk finnes det selvsagt, blant annet mot slutten av springaren «Gamle-Guro», hvor arrangementet og samspillet ikke klinger helt overbevisende. I tillegg kunne man for den interesserte lytteren ha oppgitt hvilke instrumenter som benyttes på de ulike sporene, spesielt siden det her er snakk om hele syv ulike feler. Men dette forhindrer på ingen måte at dette rett og slett er en av de bedre folkemusikkplatene jeg har hørt så langt i 2016.