Østerlide: Østerlide

Stemmen til Liv Ulvik er solen. Og den er snøen. Det er sakralt, og hun har en sakral tilstedeværelse i måten hun viser oss tonene. Og hun er søkende. Søkende etter nye måter å finne fram klanger i seg selv. Og faktisk litt overnaturlig i måten hun framfører dem på. Jeg blir nummen i kroppen når jeg hører den første salmen på plata, og kjenner at jeg griper etter noen romantiske formuleringer.

Men dette er ikke bare Liv Ulviks plate. Når du lytter til den, forstår du det ganske raskt. For de to andre musikerne er også sterkt til stede. sterkt, men ikke markant, for de er alt annet en brautende. Ofte spiller de lett og lytter seg fram til overtoner, små nyanser, alltid i solidaritet til lydbildet som maner seg fram. Aldri kjedelig, alltid overraskende og originalt. Men selv om de ofte er luftig til stede, gir de også enkelte ganger motstand på røff måte. Røff og elegant.

Sanger Liv Ulvik, gitarist og litt multiintrumentalist Andreas Haddeland og perkusjonist Ulrik Ibsen Thorsrud. De tre der, altså. For et samspill de klarer å drive fram på Østerlide.

Ideen kommer opprinnelig fra hodet til Haddeland. Det vil si, han spiller sammen med Ulla Pirttijärvi, som utfordret det norske i Haddelands musikalske sjel. Sånne ting kan føre til inspirasjon. I et intervju i Jazznytt forteller Haddeland at han har tenkt på denne muligheten i 20 år.

Materialet til plata er foreslått av Liv Ulvik, og har du vært i denne folkemusikkverdenen en stund, er det uten videre lett å kjenne igjen det de framfører her. Men det skjer noe interessant i møtet mellom de tre – som gir originale fargenyanser til det kjente. Og det som skjer handler om jazzmetoden, som Haddeland uttrykker det. I denne sammenhengen tas den tradisjonelle musikken ut i en fri palett.

For selv om det er Liv Ulvik som hele tiden holder det faste grepet om det tradisjonelle, er hun komfortabel i det lekne og i det enkelte ganger frie og improviserende. For det kreative og spontane preger Østerlide, selv om de ofte havner godt nede i den tradisjonelle melodiføringen i folkevisene, salmene og balladene på plata.

Men sånn er det, og det er styrken til folkemusikken. Den har allerede bestått, og tåler det meste. Derfor er det mulig å bli med de eldste uttrykkene når de blir invitert inn i omgivelser som er iscenesatt av nysgjerrige musikere som klarer å behandle tradisjonelt musikalsk innhold med undring og fantasi. Det er akkurat her Østerlide treffer så godt, selv om det også er naturlig å sammenligne dem med mange andre forsøk på å arrangere ut og utfordre de samme sangene på plata – for eksempel Agnes Buen Garnås sammen med Jan Garbarek med «Signelita» på plata Rosensfole. Eller Gåtes tolkning av «Inga Litimor», eller skillingsvisa «Farvel min venn» med gruppa Skrekk. Østerlide klarer seg godt i selskap med mange.

Tare Records, 2020
9 spor, 59 min.
Produsert av Østerlide og Vidar Lunden

Liv Ulvik synger i de høyeste registrene. Der finner hun sin særegne klang. Som regel fungerer det fantastisk, men enkelte ganger kan jeg lengte etter en dypere og mørkere versjon av henne. Dette blir særlig tydelig på «Farvel min venn», platas siste. Den begynner som en fadoinspirasjon, og ender i en sag. Men jeg lar meg forstyrre av en litt overtent Ulvik.

Men dette er unntak. Hun har et stort repertoar også der på toppen, med et knippe teknikker som gjør musikken interessant over tid. Det fineste inntrykket har jeg fra «Litle fuglen». Der blir jeg uten videre med Ulvik opp i luften, for det er der hun er. Høyt der oppe, hvilende i vinden, mens hun gjør små lekne bevegelser. Og tonene hennes der blir fulgt nøye med på av Haddeland og Thorsrud – som på bakken forsøker å lokke henne nærmere. Der har du jazzmetoden – og det som gjør Østerlide interessant fra første til siste tone. For de øser av mulighetene i det rytmiske, det dvelende, det utprøvende, organiske og elastiske. Og til slutt er det blitt en plate som er verdt hvert sekund med oppmerksomhet.