Rørosingen Olav Mjelva er en av våre aller fremste soloutøvere, på både hardingfele og vanlig fele. Blant de ulike samspillkonstellasjonene han er involvert i, finner vi Copper City Ramblers, Sver, Rydvall/Mjelva, The Nordic Fiddlers Bloc samt duoen Mjelva/West. I sistnevnte samarbeider Mjelva med gitaristen og sangeren Eli West fra Seattle. Duoens første plate sammen, Hand to play, er innspilt i Larsville Studio i Tydal i Trøndelag.
I det medfølgende presseskrivet forteller de to at de har ønsket å utforske «the old sounds of Scandinavia and America». Mjelva benytter denne gang utelukkende hardingfele, mens Eli West trakterer akustisk gitar foruten å synge på to av sporene. En stor del av materialet består av nyere, egenkomponerte låter, hvorav Mjelva står bak de fleste. I tillegg har de tatt med en håndfull tradisjonelle melodier, blant annet en engelsk ballade og noen amerikanske dansemelodier. Alle sporene framføres av de to sammen.
Også på denne platen er Mjelvas felespill av høy kvalitet, glimrende akkompagnert av Eli West. Wests spillestil viser slektskap med det jazzpregete akkompagnementet vi blant annet kan møte på Shetland, og det mer virtuose gitarspillet som svenske Roger Tallroth er en særlig kjent eksponent for. Et godt eksempel på dette finner vi på åpningssporet «Visa Pisa» av Olav Mjelva, en fin og melodiøs låt med hallingpregete innslag.
Et annet høydepunkt på platen er sporet «Don’t Drink & Dance», Mjelvas akronym for felestillet DDAD, som han her benytter. Med inspirasjon fra feletradisjoner i både USA og Canada, ledsages fela av et glitrende gitarspill drevet fram av hyppige synkoperinger. Jeg vil også trekke fram avslutningssporet «Five Minute Swing», en livlig og morsom Mjelva-komposisjon i lett swingstil, som også har klare fellestrekk med vår reinlender. Jeg har hørt enkelte benytte begrepet swinglender om lignende låter.
Olav Mjelva & Eli West: Hand to play
- Olav Mjelva & Eli West, 2019
- 14 spor, 49 minutter
- Opptakstekniker: Lars Lien
Platens høye kvalitet trekkes dessverre litt ned av sangen til Eli West. Spesielt på den tradisjonelle engelske balladen «Isle of France» klinger stemmen i overkant anstrengt, særlig i det litt høyere registeret. Helt bra klinger heller ikke sangen på tittelsporet «Hand to Play», selv om det fungerer bedre i det lavere registeret. Duoen skriver selv at denne melodien viser Eli Wests beundring for britiske folk-sangere som Martin Carthy og Paul Brady – en sammenlikning jeg tviler på om spesielt Carthy ville ha bifalt. I tillegg kan et par av låtene virke litt intetsigende og retningsløse, blant annet den litt merkelige låten «Varhogda» og «The Love Boat», en i og for seg vakker melodi inspirert av TV-serien med samme navn.
Debutplaten til Mjelva/West representerer en fin blanding av norsk, britisk og amerikansk folkemusikk med improvisatoriske elementer. Blant de mange flotte melodiene skiller spesielt noen av Mjelvas komposisjoner seg positivt ut. Den fremste kvaliteten ved denne platen er imidlertid det glimrende samspillet mellom de to. I tillegg er de aller fleste av arrangementene riktig gode.