Ole Nilssen: Premiér
- Ta:lik, 2017
- 16 spor, 43 minutt
- Produsent: Bjørn Kåre Odde og Tor Magne Hallibakken
Ole Nilssen er en trekkspiller og danser som har markert seg både i konkurranser og på konserter den siste tiden. Nilssen kommer fra Løten og har vokst opp med mange dansere og musikere i slekta. Han har sin musikkutdannelse fra Folkemusikklinja på Vinstra videregående og Norges Musikkhøgskole. Med utgangspunkt i Løten er det naturlig at musikken fra Hedmark er i sentrum.
Det er meget sjelden en opplever en utgivelse som tør å sette solospill på trekkspill og durspill i sentrum. Ofte har trekkspillere hatt med seg mange andre musikere og laget fyldige arrangement når de har gitt ut folkemusikalske «soloplater». Det er beundringsverdig at Nilssen tør ta solospillet på trekkspill helt ut og presentere det i det formatet som gjøres på denne utgivelsen. Kun på siste spor på utgivelsen har Nilssen med andre musikere, men det fungerer fint som en avrunding og er på ingen måte ødeleggende for inntrykket av at dette er en soloplate. CD-en følges av et pent, fyldig og personlig omslag som gir god informasjon om utøveren og slåttene.
Utgivelsen preges av meget god variasjon i slåttetyper, hvor alt fra salmer og lydarslåtter til bygdedanser og runddanser presenteres. Arrangementene er delikate og varierte. Nilssen spiller noen slåtter rett gjennom med kun tradisjonell trekkspillbassing, mens andre slåtter er mer arrangert. Mange av de arrangerte slåttene er bygget over en lest hvor han starter forsiktig med kun diskant før bass legges til, med stadig mer avanserte stemmer og økt intensitet utover i slåtten. Selv om samme arrangementslest brukes relativt ofte, blir det likevel ikke kjedelig, fordi det veksles mellom arrangerte og mindre arrangerte slåtter og det også kommer durspillslåtter innimellom. Det er et enhetlig album, og det er lite å utsette på gjennomføringen.
Det er mange faktorer som gjør dette til en god utgivelse. De to beste slåttene spilles på trekkspill og er relativt kraftig arrangert: «Den faan spelte i Skjeftåsen» og «Gilleråsingen». Arrangementene utfordrer lytteren fordi de tilfører slåttene noe nytt. Samtidig bidrar de mer tradisjonelt spilte slåttene til å vise fram hvordan sterke melodier ikke nødvendigvis trenger å arrangeres. «Halling frå Hedmarken», «Tryslingsreinlenderen» og «Frostnetter, masurka av Daniel Sveen» er eksempler på friske og godt gjennomføre danseslåtter. Ekstra krydder gir «Gauken», en pols som spilles på en torader som er stemt med kvarttoner. Bruk av kvarttoner for å få fram eldre tonalitet er vanlig på fele, men på durspill, hvor en i så fall må holde av et eget spill til dette, er dette vanskelig. De rolige salmetonene bidrar også til luft i gjennomhøringen. Utgivelsen viser hvor stor bredde det tross alt kan være i en solobasert tradisjon.
Relativt mange av slåttene på utgivelsen er tidligere gitt ut av andre. «Lille Ole» er en lydarslått som er laget og tidligere innspilt av Tom Willy Rustad. Det er Nilssen som selv er «Lille Ole», slåtten ble laget til hans foreldres bryllup. Slåtten spilles på durspill og utnytter mange av durspillets tross alt begrensede akkordmessige muligheter. Sammenlignet med Tom Willy Rustads innspilling er Ole Nilssen et strå hvassere og lodder noe dypere i framføringen.
«Den faan spelte i Skjeftåsen» er også innspilt av Tom Willy Rustad på utgivelsen Fiolsteinen, men der med durspill og arrangement for flere instrument. Instrumentsammensetningen og arrangementene er svært forskjellige, men Nilssens trekkspillversjon har klart bedre flyt i utførelsen.
Gammeldansgruppa Over Stok og Steen, hvor Oles onkel Thomas er sentral, har også gitt ut flere av disse slåttene. Det er vanskelig å sammenligne soloutgaver og utgaver med fullt orkester, men en sammenlikning gir likevel noen interessante vinklinger. «Koral av Severin Jevnager» spilles vart og forsiktig av Ole Nilssen, mens Over Stok og Steen naturlig nok gjør mer ut av arrangementet med flere instrument tilgjengelig. «Frostnetter, masurka av Daniel Sveen» spilles i et godt tempo og med solid dansedriv av Ole Nilssen, mens Over Stok og Steen sin utgave på CD-en Storgardsmusikk er rask og stresset som dansemusikk. «Halling frå Hedmarken» spilles tradisjonelt og solid av Ole Nilssen. Over Stok og Steen starter tradisjonelt med kun durspill, før de øker på med instrument og ender i et relativt moderne og «rocka» uttrykk.
Et godt eksempel på hvordan ulike instrumentsammensetninger gir forskjellige og likeverdig gode utforminger, er «Farvel, banksjefen», en halling laget av Aslak Brimi til Synnøve Bjørset da hun flyttet hjem til Jølster fra Oslo. Den er innspilt med Gudbrandsdølenes spelmannslag, som har arrangert den for flere stemmer på fele og har godt dansetrøkk. Nilssen utnytter trekkspill med melodibass til å arrangere med ulike intensitetstopper i slåtten. Alt i alt er det to gode, men ulike versjoner som får fram forskjellige sider av slåtten.
Nilssen viser en imponerende bredde i en folkemusikalsk måte å spille trekkspill og durspill på. Han tør å stå for solospill på trekkspill, og leverer et gjennomført produkt som er variert og dermed lett å spille om igjen og om igjen.