Hildo er navnet på de gamle kirkeklokkene i Vangskyrkja, 1200-tallskirka på Vossevangen, skriver Berit Opheim i programteksten. Og det er en fin historie hun forteller, om klangen som var så vakker at bergenserne like godt førte klokkene til Bergen, men at de gikk tapt i Bolstadfjorden etter at båten kantret. Det er imidlertid kun tittelsporet og én annen låt som er relatert til kirkeklokker; ellers rommer plata tradisjonsmusikk fra Hardanger, Sogn og Voss.
Musikken, arrangert av de fem musikerne sammen, er blitt spilt flere ganger tidligere, og ensemblet er i vår på turné igjen (konsertene er nå avlyst eller utsatt pga. korona-viruset, red. anm). Prosjektet var opprinnelig et samarbeid mellom Riksscenen og Vossa Jazz, og urfremføringen på Vossa Jazz i 2018 ble nominert til Kritikerprisen. Musikerne må sies å være et stjernelag fra begynnelse til slutt, men dette garanterer på ingen måte for at platen er vellykket.
Stilistisk hører det ensemblet gjør, mer hjemme i jazzens verden enn i folkemusikken. Lyden er så behagelig at stolen jeg sitter på, umiddelbart føles mykere. Jeg lytter til platen gjennom høyttalere som har en kraftfull bass med god oppløsning, og deretter i hodetelefoner av høy kvalitet, noe jeg anbefaler. Det er noe med å fysisk omgi deg med de mørke tonene i Tore Brunborgs hese saksofon, Steinar Raknes’ avslappede bass, Kåre Opheims duse trommer og Stein Urheims innfall på sine gitarer. Klangene tar tak i kroppen din når du lytter. Lyden blir varm, ofte drømmende, som på en jazzklubb sent om natten. Det er meditasjon uten at du trenger å anstrenge deg.
Berit Opheim, Tore Brunborg, Stein Urheim, Steinar Raknes & Kåre Opheim: Hildo
- Heilo/Grappa, 2019
- 8 spor, 38 minutt
- Produsert av Stein Urheim og ensemblet
Jazzensemblet har nettopp jazzmusikeres blikk på folkemusikken. Når Berit Opheim kommer inn på toppen av ensemblet med sin godt skolerte stemme, er det i et mer rett fram folkemusikalsk uttrykk. Hun synger melodiene med lekre ornamenter, leker med toneglidninger, nasale lyder på vokaler, rytmiske konsonanter og mye annet som stilistisk er typisk for folkemusikken.
Ensemblejazzen og folkemusikksangen kjører litt sine egne løp noen ganger. Dette kan skape en spennende kontrast, som i «Finnesloftet», der ensemblet spiller rytmer med driv og Opheim synger melodien som lyrisk snakkesang. I andre tilfeller er det mer samsvar i uttrykk, som på tittelsporet, der musikerne tross ulike sjangrer snakker samme musikalske språk. Eller lytt til «Springar», der det er som om ensemblet ser på springar-sjangeren med jazzens briller. Her er musikerne nærmest det å få til et integrert møte mellom musikerne og sjangrene.
Men platen tar ikke helt av. De enkelte låtene kan ha lekre detaljer, men er for lite varierte hver for seg, og kunne hatt godt av noen skjeve blikk og innfall som kunne spisset mine ører som lytter. Jeg skimter ikke helt den bærende, klingende ideen som forløser prosjektet.