Patrik Andersson og Vegar Vårdal var de to første som ble tatt opp som studenter på Norges musikkhøgskoles nye grunnutdanning for folkemusikere. De begynte å spille sammen allerede under studiene, ledet av folkemusikkprofessor Sven Nyhus. I 2007 ga de ut sin første plate Finnskogen brinner, med musikk fra grensetraktene mellom Norge og Sverige.
Nå foreligger det en ny utgivelse fra Andersson og Vårdal, som hele tiden har spilt sammen både som duo og i andre samspillkonstellasjoner. Den nye platen har fått tittelen Grådask/Gråvær (grådask betyr gråvær på svensk), noe som i utgangspunktet kanskje ikke vil bli ansett som noe genialt markedsføringsgrep. Men det går selvsagt an å ha det hyggelig også i gråvær!
Repertoaret på platen inneholder som forventet både norsk og svensk felemusikk. Den svenske delen av repertoaret består hovedsakelig av danselåter fra Södermanland, og flere av låtene er hentet fra eldre notebøker etter spellmenn. Det norske materialet har et atskillig videre geografisk opphav, og inneholder slåtter både fra Bjerkreim, Stange, Sunndal, Steinkjer og Voss. I tillegg har både Andersson og Vårdal bidratt med egne komposisjoner. Musikken framfører de på fele, bratsj og hardingfele i ulike kombinasjoner.
De fleste forbinder utvilsomt denne duoen med et tett og svært rytmisk samspill med vekt på dansetakt, samtidig som improvisasjon ofte er et viktig element. De som setter stor pris på nettopp dette spillet, blir neppe skuffet når de lytter til deres nye plate. Her er flere eksempler på samspill på høyt teknisk nivå. Andersson og Vårdal utfører en nennsom balansegang mellom tradisjonell dansemusikk og improvisatorisk gjøgling, hvor de ofte utfordrer folkemusikkens rammer for tradisjonelt samspill.
Patrik Andersson & Vegar Vårdal: Grådask/Gråvær
- Ta:lik, 2016
- 14 spor, 46 minutt
- Produsenter: Patrik Andersson og Vegar Vårdal, lyd: Tor Magne Hallibakken
Samtidig er dette en uttrykksform som gjør seg aller best «live», dvs. når man gjennom tilstedeværelse kan la seg rive med av utøvernes smittende humør og spilleglede, enten man lytter eller danser til musikken. På en studioprodusert plate, som man gjerne sitter og lytter til i en helt annen kontekst, vil denne formen til tider også kunne virke litt anmassende. Et svært teknisk krevende samspill vil da også i langt større grad kunne bli avslørt gjennom urenheter og manglende rytmisk presisjon.
Hvordan lykkes så duoen Andersson og Vårdal i et slikt perspektiv? Jeg synes absolutt at de kommer godt fra det: Selv om det er litt smårusk her og der, både når det gjelder presisjonen og kvaliteten på noen av arrangementene, holder samspillet svært høy kvalitet. Riktignok vil enkelte av de dialektale særtrekkene i materialet være noe mindre vektlagt i en slik form for samspill. Men det kan vi leve godt med, når framføringene preges av et slikt musikalsk overskudd.
Det er blant de litt roligere og lyriske melodiene at vi finner flere av platens høydepunkter. Det gjelder bl.a. «Gråtaslagjet» fra Bjerkreim i Rogaland, hvor Patrik Anderssons bratsjstemme nydelig ledsager Vegar Vårdals hardingfelespill. Deres egenkomponerte reinlender «Tribute to Eppingen», tilegnet den legendariske nordmørsspellmannen Gottfried Hans Fabian von Eppingen, har en medrivende dansetakt, nydelig sekundering i bratsjstemmen og en jazzpreget improvisasjonsdel på fela som fungerer svært godt. Et annet høydepunkt er «No 88», en polonese hentet fra Adolf Fredrik Stares (Eskilstuna) notebok fra 1806. Melodien, som tidvis kan minne litt om en polsslått fra Innherred, blir framført i en stil som henter elementer både fra folkemusikken og det sene 1700-tallets tidligklassiske fiolinspill. Et mer tradisjonelt samspill møter vi i slengpolskaen «Rosenberg», hentet fra A. G. Rosenbergs notebok 420 svenska danspolskor, som framføres aldeles nydelig på to feler.
Alt i alt har duoen Patrik Andersson og Vegar Vårdal levert en utmerket produksjon, som helt sikkert vil glede svært mange. Enten de liker å befinne seg på dansegulvet, foran klubbscenen eller i sofakroken.