Plata er nominert til Folkelarmprisen 2019 i klassen tradisjonelt samspill. Klikk her for en oversikt over alle de nominerte platene.
Raabygg: Ein etter mor
- Etnisk musikklubb, 2019
- 14 spor, 45 minutter
- Produsent: Knut Reiersrud
Johanne Flottorp fra Åmli, Sigrid Kjetilsdotter Jore fra Valle i Setesdal og Tuva Færden fra Oslo møttes som folkemusikkstudenter ved Norges musikkhøgskole. I 2013 etablerte de folkemusikkgruppen Raabygg, oppkalt etter Råbyggelaget, en gammel benevnelse for de indre bygdene i Agder, der trioen i hovedsak henter sitt musikalske repertoar. De har gjort seg bemerket som livegruppe både i Norge og utenlands, særlig etter at de i 2016 ga ut debutalbumet Ein etter far og vant åpen klasse på Landskappleiken.
Nå er Raabygg klar med sitt andre album, som muligens for balansens skyld har fått navnet Ein etter mor. Produsent er Knut Reiersrud, som også bidrar på flere spor med munnspill, piano og perkusjon. Han har i tillegg arrangert fem av melodiene i samarbeid med trioen, som står for resten av arrangementene. Flottorp trakterer hovedsakelig hardingfele, Færden bidrar med både hardingfele og lyre, mens Jore spiller munnharpe og zither (harpeleik).
Repertoaret på trioens nye utgivelse er svært variert når det gjelder sjangre. Det er flest springar- eller springdansslåtter, fem, mens gangarslåttene følger like bak med fire. I tillegg har de tatt med tre runddansslåtter. Når det gjelder vokalsjangrene finner vi to ballader, ett slåttestev, en religiøs folketone, en bånsull og to visetoner (visestubber). De to melodiene som ikke er fra Råbyggelaget er en springdans fra Sirdal, og en gammel balladetekst utgitt av Sophus Bugge i 1858 som Knut Reiersrud har tonesatt (for øvrig platens eneste nykomponerte melodi).
Uttrykket til Raabygg domineres av vekselvis slåttespill på to hardingfeler – tidvis ledsaget av zither – og flerstemt sang eller tralling. Mange av melodiene er både gode og interessante og flere av arrangementene er riktig fine. Blant de beste innslagene er balladen «Varulven», som på platen er satt sammen med gangaren «Skrubben». Varianter av «Varulven» har vandret fra land til land i Europa, og som for å understreke dette har trioen lagt inn et orientalskklingende felespill med utstrakt bruk av glissando, ornamentikk og en intonasjon som kan minne mye om den indiske understrengsfela sarangi. Dette er virkelig flott gjort! Andre høydepunkter på platen er den svingende «Springdans frå Iveland», som framføres på to feler og zither med en trallesekvens som mellomspill, og «Vals frå Herefoss», et fint eksempel på runddansspill fra Agder med fela og lyra i sentrale roller.
En god del av arrangementene på platen er relativt krevende for musikerne, spesielt når det gjelder sangen. Men også enkelte av arrangementene for to feler eller fele og knipselyre krever stor presisjon hvis det skal fungere godt. Og ofte fungerer samspillet veldig bra, men noen steder, blant annet på sporene «Austegard», «Ivar Elison» og «Reve reve raude skinn», blir det dessverre noe upresist og urent. Enkelte av arrangementene framstår i tillegg som litt kjedelige eller retningsløse; det gjelder særlig «Ivar Elison», men også arrangementene i bl.a. «Tor Persens hambor» og «Slåtten hass Borgår» kunne nok ha vært noe mer gjennomarbeidet.
Knut Reiersruds musikalske bidrag er først og fremst å høre på sporene «Tor Persens hambor» og «Skjallmøyan», hvor han kommer inn på munnspill i deler av melodiene. Dette drar musikken litt i retning av bluesen, i utgangspunktet en interessant idé: En god del av felerepertoaret i Agder, kanskje spesielt mange av runddansslåttene, har innslag av alderdommelig tonalitet med klare fellestrekk med bluesens såkalte blåtoner. Men på begge sporene opplever jeg munnspillet som litt unødvendig, først og fremst fordi disse melodiene i utgangspunktet har såpass mange kvaliteter og interessante særtrekk. Også pianospillet på slutten av «Varulven/Skrubben» virker for meg noe formålsløst.
Ein etter mor framstår som en god og på mange måter tiltalende plate, som viser det store musikalske potensialet til Raabygg. Men fortsatt klinger det av og til noe uferdig, og en del av arrangementene kunne ha vært arbeidet enda mer med. Det er mange fine musikalske prestasjoner på platen, og jeg skulle ha ønsket at det var opplyst hvem som står for de viktigste solistiske innslagene. Ikke minst gjelder det sangen, som særlig på «Varulven» og «Ivar Elison» er av spesielt høy kvalitet.
Les også:
Den andre Agder-musikken, intervju med Raabygg, februar 2015
Folkemusikalsk meistermøte i Operaen, fotoreportasje, november 2016