Grieg plasserte den norske folkemusikken inn i formene til den klassiske musikken, mer spesifikt den tyske tradisjonen Grieg fordypet seg i da han studerte i Leipzig. Slik er Grieg blitt den norske klassiske musikkens ikon, men mye går tapt når en muntlig overlevert tradisjon skal få plass i noteskrift. Melodienes rytmiske kompleksitet må reduseres til hele og halve noteverdier, og intonasjonen tilpasses den «likesvevende» tempererte skalaen som har vært rådende siden tidlig 1700-tall.
Ingenting av dette er uproblematisk. Griegs opus 12 nr. 6 «Norsk» for klaver, i springartakt og inspirert av hardingfelas uttrykksmuligheter, er et godt eksempel på hvor vanskelig overgangen er. Rytmisk består første takt av en helnote, en halvnote og en triol, den siste en simulering av en hardingfeletrille. Men selv med en dreven musiker bak tangentene fremstår musikken ofte som skjematisk, og klinger i beste fall livløst, i verste fall som en rytmeøvelse.
Det er her Ragnhild Hemsing kommer inn med sin hardingfele. Hun gir Griegs melodi et liv og et folkemusikalsk preg som undertegnede aldri har hørt i denne lille satsen tidligere. Hun sklir mellom toner, lager små ornamenter, bøyer seg vekk fra den tempererte stemmingen og bruker ulike buestrøk for å gi musikken karakter. I samspill med en klassisk cello blir dialogen mellom den klassiske musikken og folkemusikken ekstra tydelig.
Ragnhild Hemsing (hardingfele/fiolin), Mario Häring (klaver), Benedict Kloeckner (cello), Tormod Tvete Vik (arrangement): Røta
- Berlin Classics, 2021
- 18 spor, 63 min.
- Produsert av Günther Wollersheim
Godt hjulpet av arrangøren Tormod Tvete Vik løfter Ragnhild Hemsing et folkemusikalsk perspektiv inn i den klassiske musikken. Rytmikken og uttrykket faller på plass når opus 54 nr. 2 «Gangar» blir spilt på hardingfele. I Johan Halvorsens «Norsk dans, nr. 2» spiller Hemsing på tradisjonell klassisk fiolin, lett, lekent og elegant frasert, med andre kvaliteter enn når hun spiller hardingfele. Et mer klassisk verk, Johan Halvorsens «Veslemøys sang», presenteres med skjønn melodisk fantasi basert på folkemusikalske teknikker.
Hemsing overbeviser også med rendyrket slåttespill: «Bjøllelåtten» og «Kjeringe i snødrevet» fra hennes hjemlige Valdres, og «Myllargutens Bruremarsj». En forutsetning for platens høye kvalitet er at Hemsing er en tospråklig musiker, som beveger seg sømløst mellom den klassiske og folkemusikken.
Også instrumentenes konstruksjon gir ulike forutsetninger: Fiolinen mangler hardingfelas fleksibilitet, men så kan dens strenger bære toner lenger. Fiolinens skjønnhet hører vi kanskje aller tydeligst i Ole Bulls to karakterstykker «La Melancolie» og «Nocturne», som har fint lite å gjøre med norsk folkemusikk. Hemsing beveger seg sømløst mellom to verdener, og på veien viser hun hvor rik den beste nasjonalromantiske musikken er.
Hemsing beveger seg sømløst mellom to verdener, og på veien viser hun hvor rik den beste nasjonalromantiske musikken er.
En av platens aller mest spennende tolkninger er den av Halvorsens «Passacaglia etter Händel», her spilt på hardingfele og cello. Ved første blikk tilsier ingenting ved verket at det skal spilles på hardingfele. Men stykket er en pastisj av barokkmusikkens klangverden, og instrumentets klang har åpenbare likheter med barokkfiolinenes tynnere klang. Den fascinerende tolkningen og stilblandingen kan ses i lys av at også barokkmusikken hadde store regionale variasjoner. Musikere bidro alltid med sin lokale spillestil, slik Hemsing beriker Halvorsens «Passacaglia» med sitt instrument og sin integritet.
Hemsings medmusikere har kommet helt i bakgrunnen i denne anmeldelsen. Både Mario Häring på klaver og Benedict Kloeckner på cello er meget kompetente musikere. At de spiller i et mer klassisk formspråk, gjør på ingen måte musikken sprikende. De løfter heller fram den dialogen mellom klassisk musikk og folkemusikk som var helt grunnleggende i nasjonalromantikken.
Ideen med å spille folkemusikkbasert og -inspirert klassisk musikk på hardingfele er jo egentlig så innlysende at det er rart praksisen ikke har vært vanligere. Hemsings arbeid med denne musikken er fascinerende, og Røta får noen puslespillbiter innen den klassiske nasjonalromantikken til å falle på plass.