De siste årene har flere unge folkemusikkutøvere vist stor interesse for folkemusikkens tonalitet. Dette er på mange måter en gjentakelse av det som skjedde mot slutten av 1970-tallet, da spesielt Ånon Egeland og Per Midtstigen rettet søkelyset mot det alderdommelige tonespråket i slåttemusikken.
Nå foreligger det to nye plateutgivelser som formidler musikk med et eldre tonespråk: felespilleren Rasmus Kjorstads første soloalbum, Spelstund, og albumet Dei lokka meg med duoen Malmin, som består av Olav Christer Rossebø og Anders S. Hana. Begge platene er også produsert av Hana, som lenge har vist en spesiell interesse for tonespråket i folkemusikken.
Mens Kjorstad framfører tradisjonell felemusikk fra Gudbrandsdalen, hovedsakelig Fronsbygdene, har Malmin hentet det meste av materialet sitt fra Suldal og Bjerkreim i Rogaland. På begge platene benyttes langeleik på noen av sporene, og i tillegg framføres en del av slåttene på såkalt oktavfele, som med sine tykkere strenger gjør det mulig å stemme fela en hel oktav under den vanlige fela. Men det er også mye som skiller de to utgivelsene.
Den viktigste kilden til Rasmus Kjorstad er Iver Storodden (1842—1924) fra Sorperoa, ei grend i Vinstra i Nord-Fron. Slåttene etter Storodden har han hovedsakelig lært av sin læremester Eirik Bjørke i Sør-Fron. I tillegg er han inspirert av arkivopptak med blant annet Erling Kjøk fra Garmo og Ola Eide fra Lalm. Åtte av slåttene på platen framføres på vanlig fele, mens fire slåtter spilles på oktavfele. Fem av melodiene, fire slåtter og en visetone, har han overført til langeleik. Her spiller han på et gammelt instrument fra Sør-Fron, som Oddrun Hegge har satt i spillbar stand. Langeleiken har en såkalt «skeiv» halvtoneløs skala med ren kvint og oktav.
Langeleiken har tidligere stått sterkt i Gudbrandsdalen, og det er bevart en rekke interessante eksemplarer fra dalen. Tradisjonen har imidlertid stort sett ligget nede siden 1800-tallet, og det er derfor veldig prisverdig at Kjorstad nå henter fram igjen dette instrumentet. Men det overrasker meg litt at han ikke benytter noen av de slåttene som vi vet har vært spilt på langeleik i dalen, men i stedet velger å overføre feleslåtter til instrumentet. Han trakterer likevel instrumentet på en sikker og god måte, selv om det noen ganger klinger litt stivt. Men både «Arve Brakars halling» og springleikene etter Iver Storodden fungerer fint.
Jeg er noe mer forbeholden til bruken av oktavfele. Som en variasjon er det selvsagt fint å kunne lytte til en lavere stemt fele, og Kjorstad skaper ytterligere variasjon gjennom å benytte ulike felestiller. Men jeg synes spesielt springleikene mister noe av sin klarhet og kraft når de framføres på oktavfele. Jeg finner heller ikke noen begrunnelse i tekstheftet for hvorfor ei slik fele er brukt på fire av slåttene, hvor hallingen «Hundorpen» er det beste sporet.
Rasmus Kjorstad: Spelstund
- Ta:lik, 2022
- 17 spor, 43 min.
- Produsent: Anders S. Hana
Halvparten av sporene framføres på vanlig fele, og dette er utvilsomt den beste delen av albumet. Kjorstad framfører slåttene stilsikkert og med en naturlig autoritet som viser at han står trygt plassert i denne slåttetradisjonen. Best klinger «Springleik etter Storodden 1», springleiken «Søljurustin», som er en såkalt hurv-variant, og «Trollstilt springleik», mens springleiken «Sødorpingen» blir litt for tung.
Kjorstad varierer tonespråket, med en naturlig eldre tonalitet på flere av sporene. Den alderdommelige tonefølelsen er spesielt framtredende på «Springleik etter Storodden 2», og jeg er sikker på at Erling Kjøk her ville ha nikket anerkjennende. Kjorstad kan være svært godt fornøyd med denne utgivelsen.
Malmin: Dei lokka meg
- Ta:lik, 2022
- 10 spor, 31 min.
- Produsent: Anders S. Hana
Duoen Malmin har i enda større grad enn Kjorstad hentet inspirasjon og materiale fra eldre arkivopptak. Det skyldes nok først og fremst mangelen på tradisjonsbærere som har ført slåttene og spillet fra Bjerkreim og Suldal fram til i dag. I tillegg til hovedmaterialet fra Rogaland, har Malmin også hentet en vals fra Nordfjord, en jageslått og en halling fra Tysnes i Sunnhordland, en gangar fra Setesdal og en springar fra Vest-Agder.
På de fleste sporene på platen, som varer kun en drøy halvtime, hører vi samspill mellom fele og gitar eller mandolin. Duoen har tatt tonespråket et skritt videre enn Kjorstad: På flere av sporene har både naturtoneskalaen og eldre langeleikskalaer vært forbilder, og de benytter i tillegg både mandolin og gitar med mikrotonal rigging. Melodiene framføres på hardingfele, vanlig fele og munnharpe, foruten langeleik og oktavfele. Vi må også nevne et spesialbestilt triangel fra Vågå, smidd av stålet fra en gammel høygaffel, for å oppnå den rette klangen. Tradisjonelle slåtter dominerer på platen, hvor vi i tillegg finner to viser, en religiøs folketone og Rossebøs slåttekomposisjon «Grimen».
Kvaliteten på denne innspillingen er noe ujevn, men den inneholder flere riktig gode spor. Dette gjelder blant annet de to springarslåttene etter Olav Bråtveit, den ene en versjon av slåtten «Folkedalen», som klinger veldig bra. Slåttene framføres i en enkel og repetitiv form med mye synkoperinger og bruk av kortbue, slik at rytmen framstår både til dels kvass og eggende, typisk for det alderdommelige spillet i Suldal.
Bra klinger også de to springarslåttene fra Bjerkreim og Vest-Agder, samt setesdalsgangaren «Borgår sin». Her viser duoen et flott samspill mellom fele og munnharpe, hvor fela forsøker å legge seg nært opp til munnharpeskalaen, noe Rossebø lykkes rimelig godt med. Men på andre spor går duoen litt vel langt i sin tonale tilnærming til melodiene. På «Masurka etter Svein P. Eikeland», i form etter Siri Dyvik, blir langeleikskalaen vel outrert, og selve framføringen i tillegg noe stiv. De går også litt for langt på «Var det du eller var det deg», en vals som finnes over store deler av landet. Jeg har opp gjennom årene hørt flere versjoner av denne valsen framført med en alderdommelig tonefølelse, men ingen så ekstrem som denne. Jeg får en fornemmelse av at musikerne på enkelte spor har hatt en vel så mye akademisk som musikalsk tilnærming til tonalitetsspørsmålet.
Den tradisjonelle tonefølelsen i mye av folkemusikken handler etter mitt syn mest om en intonasjonsmessig frihet eller praksis innenfor visse rammeintervaller som ren kvint og oktav, men hvor halvtonetrinnet oppfattes som et fremmedelement. Blant annet derfor varierer skalaen en god del fra fløyte til fløyte og fra langeleik til langeleik. Deler av denne intonasjonspraksisen samsvarer med skalaen til naturtoneinstrumentene, mens andre deler skiller seg fra denne. Det vil føre for langt å gå ytterligere inn i denne diskusjonen her; dette er også grundig gjort rede for av Reidar Sevåg i læreboka Fanitullen.
Samspillet mellom Hana og Rossebø er gjennomgående godt, og begge behersker instrumentene sine på en utmerket måte. Spesielt gledelig er det å høre munnharpespillet til Hana. Dette er blitt en spennende plate, som nok ville ha blitt enda bedre om man hadde moderert tonespråket en del. Det er ellers verdt å dvele litt ved opptaksteknikken, hvor produsent Hana har vært relativt sparsom med rom- og etterklang og i stedet valgt å legge seg ganske tett på instrumentene. Dermed blir lydbildet noe mer rått og gjennomsiktig og mer i pakt med det som i dag er vanlig på mange rock- og jazzinnspillinger. På albumet til Rasmus Kjorstad er lydbildet noe mer likt det vi er vant til når det gjelder folkemusikkopptak, selv om enkelte av sporene også her klinger litt tørt.