Denne anmeldelsen ble først publisert i magasinet Folkemusikk nr. 1/2020, og er publisert på nett i forbindelse med at andre episode av Folkemusikks podkast publiseres – et portrett av Hilde Fjerdingøy.
Rim: Båten
- Playing With Music, 2019
- 9 spor, 37 minutt
- Produsert av Petter Berndalen og Rim
Gruppa Rim har sine musikalske røtter i Trøndelag, Nordland, Jämtland og Västerbotten, men musikken de skaper, er mer unik for Rim enn for noen region. På deres andre plate, Båten, har hvert enkelt spor sitt eget distinkte uttrykk, og sin egen dramaturgiske oppbygging. Sentralt i å få til dette står samspillet de ulike instrumentene imellom. Alle de fire musikerne synger, men de er primært instrumentalister, og ensemblet har to feler, torader, nøkkelharpe og oktavfele i instrumentariet.
Første sporet er kanskje platens beste. Det begynner med en liggende tone i toraderen, og over den kommer pizzicato-toner dryppende i fela på en improvisasjonslignende måte. Det gir en stillferdig stemning, og over dette følger en melodi skrevet av Elin Jonsson, en av musikerne i gruppa, nemlig «Sigrids doppolska» (dop = dåp). Toraderen ligger fremdeles på sin lange bordun, og pizzicatoene blir nå til ettertanker og kontrapunkt til melodiens fraser. Fraværet av rytme får hele avsnittet til å høres ut som litt introvert snakkesang. Og det skal ikke mer til enn en forandring av den liggende tonen i toraderen for at musikken og melodien får mer retning og bevegelse. Fiolinmelodien som først ble spilt så ettertenksomt, spilles nå med større rytmisk fasthet og spenst. Polska-rytmen blir mer framtredende, og den harmoniske bevegelsen blir stadig raskere. Hele ensemblet setter deretter inn i et med- og motspill i melodiens sorgløst kontrasterende del.
Med tydelig rytmeseksjon, toraderen som nå følger musikkens harmonikk, og ikke minst motstemmer til den lystige melodien høres dette ut som et magisk møte mellom erfarne improviserende spellemenn. Slik har gruppa bygget opp låten til et foreløpig dramatisk høydepunkt. Den fortsetter med et lite mellomspill før høydepunktet blir gjentatt, og til sist bygges musikken ned i intensitet, for så å renne ut i sanden og tiden.
Oppbyggingen av intensitet, dynamikk og uttrykk er elegant og medrivende, og de har noe av denne tenkemåten på alle platens spor. Likevel, når neste spor kommer, en polka fra Lappträsk etter John Rosas, er kontrasten i uttrykk så stor at jeg lurer på om gruppa spiller på en form for ironisk humor. Men hva skal de gjøre etter den sublime «Doppolska»? Kanskje måten de hopper etter Wirkola, er gjennom å velge å spille den mest ukompliserte og glatte ompa-musikken man kan tenke seg. Likevel, vi har igjen å gjøre med en elegant måte å leke med instrumentariet. Det handler om at det etter hvert kommer inn noen forsiktige fremmedtoner som motstemmer, og kanskje alt ikke er så glatt likevel. Det er et avsnitt der ompa-kompet forsvinner, et annet der toraderen spiller etterslag og fela melodien som pizzicato i halvt tempo, et annet der flere instrumenter bare spiller den nakne melodien uten komp. Og det er mer. Ja, på et par minutter rekker ensemblet igjen over en lang rekke stemninger innenfor begrensningene til låtens uttrykk.
Tittelsporet «I båten» har nærmest et naivistisk tonespråk, og det er fristende å kalle dette platens svakeste spor. Eller kanskje ikke. Musikerne vil neppe vinne priser for sin virtuositet her. Likevel er det noe ekte og nært over uttrykket. Toraderen spiller melodien med tonene ørlite separert, nesten på en klønete måte. Men stemningen er som en evig lys sommernatt i Nordland, og Sunniva Abelli synger så tett på mikrofonen at hun ikke får noe hjelp i det hele tatt til å klinge med den stemmeprakten hun mangler. Klangen er imidlertid et valg, og musikerne lager vakre uttrykk med et materiale som i utgangspunktet har feil og mangler, omtrent som livet. Det blir nesten til en oppbyggelig låt, som sier at ting ikke trenger å være så perfekt, men at livet heller er fullendt gjennom at det er ekte nettopp slik det er.
Dette var bare en smakebit fra de første tre sporene, og hele platen er litt av et underfundig musikalsk koldtbord. Rims lek med strukturer og instrumentasjon gjør denne platen like variert som den er en glede å lytte til. Med rytmisk fengende spill og et helhetlig og overbevisende uttrykk, er Båten en plate som tåler mange gjennomlyttinger.