Serverer kulturskatt vest på Agder

Tekst: Gjermund Kolltveit

Han er kjent spellemann, forsker og folkemusikkutdanner med lang fartstid i å leite fram bortgjemte musikkskatter fra Agders dype skoger. Nå er Ånon Egeland aktuell med bok, utgitt av ta:lik, med to medfølgende cd-er hvor 99 hittil upubliserte arkivopptak fra mellom 1920 og 1983 er med.

En sentral del av boka er 125 slåtteoppskrifter, både fra og utenom de medfølgende lydsporene, og Egeland beskriver bredt valgene bak de grundige transkripsjonene. Innimellom slåtteoppskriftene og et kapittel om spilleteknikk og stil, kommer biografier krydret med et rikt bildemateriale.

Med utgivelsen «blir kulturskatten enda mer tilgjengelig», mener Anne-Tone Hageland i Agder fylkeskommune i forordet, som påpeker at det interessante materialet fra denne delen av landet har gått under radaren. 

Egeland er nok rett mann til jobben. Før han begynte med innsamling i Vest-Agder i 1979, var han godt kjent med den østlige delen av Agder, der han også har slektsaner. Da hadde han vært aktiv spellemann i noen år, og hadde begynt å nøste opp til da ukjente og «hemmelige» nettverk av musikk.

Det som særlig vakte interessen, var tradisjonene på vanlig fele, der impulsene fulgte andre ruter - via nærmeste kystby, og ikke om de store markedene som Kongsbergmarken eller Grundsetmartn, som var samlingspunktene ellers i folkemusikken. Dessuten var de reisende eller «fantene», med Strømsingene og Fredrikane som de mest framtredende navnene, viktige musikalske bindemidler. 

Det var disse fascinerende særtrekkene ved Agder som gjorde at Ånon som musikkstudent på 1970-tallet ble nysgjerrig på hvordan det sto til med felemusikken i Vest-Agder, som O. M. Sandvik i 1925 hadde beskrevet som en musikkultur i forfall. Egeland begynte å snuse i arkivene på Norsk folkemusikksamling.

Til sin store overraskelse kom han over opptak gjort av Rachel Thomassen, med Trygve Eftestøl og Ommund Tveiten. Ånon ble sporenstreks tent på opptakene, og fant endatil ut at dette var folk som absolutt kunne leve i beste velgående. 

I 1979 fikk han lånt en Tandberg spolebåndopptaker av Folkemusikksamlingens Reidar Sevåg, som også bevilget en symbolsk pengesum til reiseutgifter. Dermed la unge Egeland ut på innsamlingstur, og befant seg plutselig i Eiken. I boka beskriver han hva han gjorde da han kom til bygda, uten lokalkunnskap:

«Metoden var klassisk og vitna samtidig om ungdommelig og sterk tru på at her var det masse «hemmelig» musikk å finne: Jeg gikk ganske enkelt inn på den lokale butikken og spurte om det var noen som dreiv med folkemusikk. ... Det svaret jeg fikk i Eiken er ganske betegnende: Forferda og nærmest i medynk over denne unge mannen som hadde reist så langt helt forgjeves, fikk jeg høre at jeg hadde kommet helt feil. - Jeg skulle heller ha vært i Hallingdal eller Telemark! Jeg ante at det var folkemusikkbegrepet som var problemet og omformulerte spørsmålet: Var det noen i nabolaget som spilte fele eller sang gamle viser? Da fikk pipa en annen låt, og med et spørrende blikk forklarte en ansatt meg veien til to av Rachel Thomassens informanter».

Svaret Ånon fikk på butikken var symptomatisk, for dette var et område uten bevissthet om folkemusikk, og om at det eldste materialet var mest verdifullt. Musikken hadde levd helt upåvirket av ideologi, og dermed hadde spellemennene et forbausende vidt repertoar og åpen musikksmak. Emanuel Lauen - den utøveren med flest innspilte nummer i arkivene - hadde et ekstremt sammensatt repertoar, fra hallinger, springdanser og riler til tangoer som «Blåklokker» og «Rote Rosen». Og svensktopp. 

Ånon lærte noen lekser av dette.

- Da jeg satt og spilte med Emanuel, kunne jeg ikke plukke ut godbitene, og grine på nesa av svensktopp og de greiene. Jeg fikk jekka meg ned noen hakk. Det har har nok farga meg en del, forhåpentlig på en god måte. 

Også bakover i tida har slåttemusikken fått impulser fra populærmusikken, og et av budskapene med boka er ifølge Egeland å bidra til å avlive mytene om den stedbundne musikken.

- Melodistoffet har hatt veldig forskjellig bakgrunn, og noter har vært et mye viktigere medium enn vi liker å erkjenne. Et eksempel fra boka er rilen «Torstensens», som jeg alltid har sett på som en arketypisk og gammelmodig representant for tradisjonen etter Emanuel Lauen. Så viser det seg at den er basert på Johan Strauss' «Annen-Polka», opus. 137. En Strauss-variant omformet og forkledt som «typisk» vestegdsk. 

Tanken bak de grundige og noen ganger pinlig nøyaktige transkripsjonene i boka har sammenheng med nettopp det sammensatte og noen ganger nærmest kosmopolitiske melodistoffet. For det er ikke melodiene som er det typisk vestegdske, men måten de blir framført på, understreker Ånon. 

- Hvis jeg bare hadde skrevet ned melodiene kanskje med noe strøk og sånn, hadde det vært veldig lite igjen av det genuine som jeg prøver å formidle. Det er først nå jeg har fått satt meg ned for å transkribere dette helt nøyaktig, ved hjelp av digitale verktøy som gjør at jeg kan høre detaljene. 

- Mange av opptakene er jo gamle, og flere er med tilårskomne utøvere. Hvordan har du klart å trenge gjennom hva som er «stil» og hva som rett og slett skyldes alder og feilspilling?

-  Til og med for en som meg, som har transkribert sikkert et firesifret antall kompliserte feleslåtter, satt det langt inne å trenge gjennom den «geriatriske teknikken» og de dårlige opptakene jeg hadde til rådighet. Men jeg mener at jeg har klart å avdekke noen sentrale ting. Det er jo veldig lett å avfeie dette som ting gamle gubber gjør uten musikalske intensjoner, men i virkeligheten spiller de med en tydelig teknikk som jeg aldri har vært borti brukt på denne måten. Et eksempel er harmoniseringer ved siden av melodien, som skaper karakteristiske pulseringer. Dette er ikke tilfeldigheter; utøverne vet hva de vil. Det har vært en kongstanke hos meg, som jeg har prøvd å få fram med denne utgivelsen, sier Ånon.

Boka kan kjøpes her

Platene kan ellers studeres på strømmetjenester. 

Volum 1: Gunnar Austegard, Tarjei Liestøl, Lars Mjaaland, Magnus Øyslebø og Trygve Eftestøl.

Volum 2: Emanuel Lauen, Ole G. Skeie, Ommund Tveiten og Otto Furholt

Heller ikke når det gjelder spilleteknikk er Ånon Egeland med på å nedvurdere de eldre utøverne. Dette er et tema som han lenge har vært opptatt av. Bildene i boka viser klart at idealet ligger langt unna moderne fiolinteknikk. I kapitlet viet til spilleteknikk, beskriver Egeland teknikken slik: 

«Fela blir holdt mot brystet, like under kragebeinet, eller, i noen tilfeller, i halsgropa. Haka brukes ikke til å holde instrumentet. Det hviler i stedet i venstre handa, gjerne med kanten av felebunnen mot handleddet». 

Ifølge Egeland er dette mer enn en kuriøs tilfeldighet eller et kollektivt lyte blant disse utøverne. 

- Min påstand er at hvis du går bakover i tida, var dette den vanlige folkelige feleteknikken, ikke bare i Agder, men i hele landet, også ellers i Europa. Og i europeisk kultur på begge sider av Atlanteren; dette er like tydelig i old-time-musikken i USA. Du ser det på bildemateriale nærmest over alt. Med bildene i denne boka blir det så tydelig at du kan ikke la være å kommentere det. For meg har dette også å gjøre med respekten for kildene. 

- I dag er det vel ikke mange som holder fela slik som disse utøverne? 

- Nei, det er nettopp det. Det har kommet en umerkelig endring, over hele fjøla, antakelig som en påvirkning blant andre fra Sigbjørn Bernhoft Osa, som i sin tid var rundt i spellemannslagene og holdt kurs der han prediket et mer fiolinistisk teknikkideal. I dag er dette i ferd med å bli standard, og få stiller spørsmålstegn ved spilleteknikk - og forholdet mellom teknikk og stil. Dette er noe jeg brenner for, som jeg vil sette på dagsorden. 

- Men hvorfor skjedde ikke endringen vest på Agder? 

- Det må ha sammenheng med at dette er et reliktområde. Dette var «utafor folkeskikken», og utøverne på opptakene var ikke en del av noe organisert folkemusikkmiljø og ideologien som fulgte med. De var de siste mohikanere, som spilte dansemusikk og holdt stand mot bedehuskulturen, men som knapt hadde vært på en kappleik, eller visste hva det var, omtrent, avslutter Ånon Egeland.

Ein Gammel ein a'farses må være en skattkiste for utøvere som vil trenge inn i denne felemusikken. Flere unge utøvere viser interesse for materialet. Dessuten har Ånon Egeland selv en stor stjerne som utøver, også i utlandet, og flere folkemusikkhiter kommer fra hans innsamlingsarbeid og spill. Eksempler på låter fra det vestegdske som har fått luft under vingene er reinlenderen «Griffenfelt» og hallingen «Espelandsjenten».

Artikkelen sto på trykk i Folkemusikk 02/24