Bildet er tatt av fotografen Christian Houge og er hentet fra hans serie «Shadows Within» – der han undersøker menneskets relasjon til dyret, og dermed også mennesket som betrakter. Det er et godt bilde som passer til en plate som blant annet inneholder en ulverune – tittelsporet. Runeteksten ble opprinnelig skrevet som en besvergelse for å beskytte seg mot ulven, og her har den fått ny musikk av Langeland.
Ulven er mystisk og sterkt knyttet til folketroen, og runen har en poetisk form med en opprinnelig helbredende og beskyttende funksjon. Runetekstene er en gammel arv, med røtter i Finland, men tradisjonen ble også ført videre blant skogfinnene på Finnskogen på begge sider av grensen mellom Sverige og Norge. Runene har fulgt Langelands musikalske ferd i mange år, og tolkningene hennes er blitt et av hennes varemerker.
Sinikka Langeland: Wolf Rune
- ECM, 2021
- 12 spor, 42 min.
- Ansvarlig produsent: Manfred Eicher
Dette er Sinikka Langelands første soloplate på det tyske plateselskapet ECM, der vi tidligere har hørt henne i et samspill med andre markante musikere. Det har vært flere sterke plater, og jeg må vel innrømme at jeg var litt spent på hvordan soloprosjektet hennes ville låte. Men jeg har alltid forventninger til hennes nye musikk, for hun er en særegen musiker, nyskapende og tradisjonell på samme tid, ofte med originale musikalske løsninger som det er forfriskende å lytte til.
Lydbildet er også denne gangen stort. Arrangementene og komposisjonene er spennende, og musikken har et vellykket driv. På produksjonen bruker hun tre ulike kanteler som klanglig står i kontrast til hverandre. Og hun spiller på dem med forskjellige teknikker, blant annet med bue over strengene. Det gjør hun på første spor, på en 15-strengers kantele i en selvkomponert elgrune. Teknikken får fram en litt metallisk lyd med tydelige overtoner som gir musikken en sakral karakter.
Deretter legger hun en stor 39-strengers konsertkantele på bordet. Den første polsdansen dukker opp på plata, hun treffer de dypeste tonene med fingrene, men melodien finner sin plass i lysere partier, og klangene går i hverandre og får fram særegne harmonier.
Foreløpig har vi ikke hørt Sinikka Langeland synge. Hun venter.
Når vi først hører stemmen hennes, er det med et dikt av Jon Fosse, «Ro mitt hav», sunget med kantele-akkompagnement. Hun finner seg selv godt i dypet av sin egen stemme, men forsvinner også opp, opp, til det ender i et lynende hyl. Musikken er havet, Fosses dikt skvulper fra side til side og gis et annet liv i Langelands tolkning. Hun finner fram til noen små detaljer: en rask vibrato, noen ornamenter. Og melodien stopper aldri i sin utvikling, men fortsetter bare i en retning som det ikke er mulig å gjette seg til.
Så kommer den tredje kantelen. Fem strenger, lyden av ved, tørr og hissig. Et kort mellomspill, et brudd. Plata trekker pusten før større komposisjoner og mer poetisk dybde entrer scenen. Olav H. Hauge blir tolket, og etter hvert en tekst fra senmiddelalderen skrevet av den tyske munken Meister Eckhart. Tekstene er historier som på ulike måter handler om natur. Natur og mystikk. Skog og hav.
Og Sinikka Langeland er en sanger som makter å gi fortellingene musikk som løfter ordene opp fra papiret de opprinnelig står på. Hun gjør det med religiøse folketoner, trylleformler, besvergelser, runer og tradisjonell norsk musikk, både gjennom tekst og som instrumentale deler av den godt komponerte plata. Låtene bør høres på i rekkefølge. For naturtemaene bringer sammen det musikalske forløpet på en måte som ikke er tilfeldig, men som gir en naturlig linje gjennom klanger, bilder, rytmer og tekst.
En kortversjon av denne anmeldelsen stod først på trykk i Folkemusikk nr. 2/2021, som er i salg nå.