Når Knut Erik Sundquist og Nils Anders Mortensen spiller «Folketone fra Gratangen» på kontrabass og piano, høres det ut som noe tatt rett fra Jan Johansson og Georg Riedels Jazz på svenska. Du vet, den svenske ikoniske plata fra 1964 som gjorde «Visa från Utanmyra» til allemannseie på begge sider av kjølen. Og Johansson og Riedel var en vesentlig inspirasjonskilde for disse to i utgangspunktet klassiske musikerne, men materialet Sundquist og Mortensen bruker, er nordnorske folketoner.
Knut Erik Sundquist, kontrabass & Nils Anders Mortensen, piano: En smuk aftensang
- Contrasto, 2019
- 15 spor, 50 minutter
- Produsert av Are Bredahl Simonsen
Jazzens blikk er imidlertid bare ett av flere de kaster på folketonene. Lytter vi bare til overflaten av «Folketone fra Gratangen», høres det enkelt ut, og ifølge musikerne selv er den nevnte låten «en slags jazzvals», men en vals «i fire fjerdedelstakt»! Jeg har sjelden hørt en plate som jeg ler så mye av, samtidig er der en stemning over hele utgivelsen som forener sammensuriet av sjangre og innfall.
På plateomslaget ser du toppen av en gammel komfyr, en sånn som hadde mekanisk klokke med visere som sikkert sluttet å virke i det den kom ut av fabrikken. Kasserollen har litt brent tomatsuppe i seg, sikkert fra Toro, og når du åpner plata, kommer du tett på to menn i lusekofter. Nils ler så kraftig at han må gjemme hodet i hånda. Selv om han sitter alene med Knut Erik, eier han skam nok til å se at latteren da må være upassende. Likevel er det noe upassende, sagt i beste mening, ved store deler av denne plata.
Plata begynner med et valsekomp, og når det er en sjøfugl, en havelle som skal tegnes, må det vel være passende med en prøysensk, eller kanskje til og med taubesk vals? Kompet er så enkelt at enhver elev på musikkskolen burde kunne spille det. En enkelt tone i venstrehånd, og så en akkord som gjentas to ganger i høyre hånd. Så en ny tone og akkord. Over dette spiller kontrabassen en melodi i åttendedeler, som går og går i rundgang, igjen og igjen. Og rytmikken er skjev – kanskje det er havellas bevegelser som tegnes rytmisk? Eller kanskje vi bare har å gjøre med to rasende gode musikere som smiler til hverandre og til oss publikummere. Jeg holder en knapp på at det er deres sans for rytmisk humor som skaper denne fengende valsegrooven.
«Folketone fra Gratangen» er enkel musikk, og musikerne prøver heller ikke å gjøre den større gjennom sitt arrangement. Men de har både integritet, humor og ikke minst timing for å få deg til å le av de mest floskelpregede banaliteter. Etter først nærmest å spille opp til allsang søker akkordene seg ut i tonalitetens periferi til vi befinner oss i Stravinskijs toneverden. Akkurat før låten faller sammen, kommer vi imidlertid tilbake til det trauste nordnorske: lusekofter, nyfanget fisk og menn som fleiper så de må gjemme ansiktet.
«Det var seg den …» spilles som heavyrockballade. For en som er født på 1970-tallet, vekker pianokompet til live minner av klining på diskotek, som gjerne fortsatte etterpå i streng kulde, der hvert øyeblikk ble tynt for å strekke tålmodigheten til foreldrene som satt ventende i bilen med uro over om poden skulle ha begynt å drikke. Det er stemningsfullt, og også ubetalelig, der Knut Erik tvinger buen så hardt på instrumentet sitt at tonen ikke bare sprekker, men sprekker som en forvrengt elgitar. Assosiasjonen til rockeballade er ikke bare min, men den er hentet rett fra det både vakre og meget sjarmerende skrevne tekstheftet. De aforistiske tekstene representerer en helt unik sjanger. De er korte som diktvers, personlige, analytiske og pedagogiske, og i tilfellet «Det var seg den …» forklarer de hvorfor selv ikke de mest ihuga folkemusikknerdene kjenner denne låten fra tidligere. Teksten lyder i sin helhet:
«’Det var seg den …’ Ja vi vet ikke hva det var seg den, for vi klarte ikke å tyde håndskriften på originalnota. Så den heter bare det. Det er platas heavyrockballade.»
Jeg har sjelden hørt en plate som jeg ler så mye av, samtidig er der en stemning over hele utgivelsen som forener sammensuriet av sjangre og innfall.
En annen tekst lyder i sin helhet: «‘Godnatt.’ Det er egentlig rart at den heter ‘Godnatt’, for den har en umiskjennelig likhet med forsvarets morgenrevelje. Klaverstemmen er heller ikke en helt normal vuggesang …» Nei, klaveret spiller rasende løp som kunne vært hentet fra en impresjonistisk komponist. I «Bånsull fra Dyrøy» får Sundquist mulighet til å synge med kontrabassen på en så skjønn og uanstrengt måte at det ikke burde være mulig med et så stort instrument.
«I christelig ungdom» omtales i heftet som «platas plingplong-stykke», og her bruker kontrabassen forskjellige overtoneteknikker og små portamenti, altså glidende toneoverganger. Mortensen på sin side åpner opp flygellokket og spiller direkte på strenger med forskjellige gjenstander, og han demper strenger og oppnår mange forskjellige klanger. Resultatet er en vidunderlig vakker stemning. Og der er mange vakre stemninger, som «Mjelle», der de to musikerne går til sine respektive klanglige ytterkanter. Mortensen lar klaveret skinne i sitt lyse register. Sundquist legger først melodien lengst ned i sitt bassmørke og senere langt opp i et leie som hadde vært naturlig for en kvinne med litt rust på stemmen. Dette er et skjønt arrangement som gjerne kan brukes for å lyse fred over Terje Nilsens minne.
Ja, slik kunne jeg fortsatt å snakke meg igjennom leken med sjangre og hvordan jeg humret meg gjennom plata. Kanskje den ikke er den mest avanserte videreføringen av folkemusikk, og er du intellektuell forståsegpåer eller tradisjonalist, vil du sikkert himle med øynene når du hører plata. Men har du sans for humor, liker musikk mer enn sjangre og tenker at folkemusikken blir levende av at den får kle seg i mange drakter, da er denne plata en gullgruve.