Guro, Knut og Åsmund er barn av folkemusikere og har kjent hverandre hele livet. De har hele veien hatt et nært forhold til folkemusikken, både som musikkpraktiserende og -studerende. Skrekk og Guro baserer seg særlig på den norske og svenske folkemusikken, men også jazz, rock og fri improvisasjon finner sin plass i lydbildet. Bandets prosjekt er å blande alle disse elementene og komme folkemusikken i møte på en kompromissløs måte.
Kjepphest er deres andre albumutgivelse, etter Folkemusikk 2.0 (2018). Plata består av ni låter, der fire er skrevet av bandmedlemmene selv, mens fem er bearbeidede versjoner av tradisjonelle slåtter. Albumet er innspilt i Amper Tone Studio høsten 2020.
Bandet føyer seg inn i rekken av mange andre prosjekter som tidligere har kledd folkemusikken i rockeuniform. Sigbjørn Bernhoft Osa (1910–1990) er en av bandets inspirasjonskilder, og de trekker fram hans opptreden med rockebandet Saft i Holmenkollen i 1973 som retningsgivende for deres eget prosjekt. Enkelte av låtene låter også som et speilbilde av 70-tallsrocken og 70-tallsproggen, der elektrisk rock akkompagnerer folkemelodier spilt på akustiske instrumenter.
I tillegg til Saft og Osa kan man også forestille seg Valkyrien Allstars som en nær inspirasjonskilde. Særlig samspillet mellom fele og det luftige trommespillet låter tidvis «valkyriensk». Men Skrekk og Guro er tyngre. De fleste låtene er saftig innsauset i tunge riff hentet fra klassisk hard-rock. De leker seg med rockeklisjeene. Tradisjonelle melodier smeltes inn i en «rocke-pakke», som vil få enkelte tilhengere til å klippe av seg skjorteermene og løfte nevene opp i været.
Skrekk og Guro: Kjepphest
- Taragot Sounds, 2021
- 9 spor, 31 min.
- Produsert av Skrekk og Guro
- I bandet: Guro Kvifte Nesheim (hardingfele, vokal), Knut Kvifte Nesheim (trommer), Åsmund Solberg (gitar, vokal) og Egil Kalman (bass)
CD-en er pakket inn i en enkel konvolutt, og coverdesignet er utført i et styggfint retro-preg. Sangtitler og medvirkende samt tekniske detaljer er oppført på baksiden. Enkelt og greit. Det fysiske albumformatet reduseres stadig til kun å fungere som et slags visittkort til å skaffe spillejobber, og innpakningen til Kjepphest gir inntrykk av dette. De kunne lagt til litt informasjon, som for eksempel historikken til bandet eller låtene, samt litt ekstra arbeid på designet. Det bygger opp under artistenes intensjoner, og gir litt mer verdi for lytteren.
Blandingen av feleslåtter og riffbasert rock er en krevende balanse. Lettheten i feleanslaget står hele tiden i fare for å bli dratt ned i de tunge og repetitive riffenes verden, og åpningssporet «Pers Springar» (trad e. Salve Austenå) sliter litt med å spenne ordentlig i fra. Samspillet er fengende nok, men de låter litt for kompakt. De følger hverandre for tett i instrumenteringen, og solospillet slipper ikke helt fri. Da treffer de bedre på neste spor, «Jössehärspolska» (trad e. Magnus Olsson). Rytmeseksjonen markerer anslagene tungt og taktfast, mens fela svever over i et intenst jag. De forholder seg friere til temaet og skaper god dynamikk.
På den egenkomponerte «Dine sanger» blir det nærmest parodisk søttitallistisk, med litt naive og klisjefylte tekstlinjer som «Jeg er en drømmer, skaper drømmer, gamle drømmer». Men de skaper et rocka driv – en rytmisk maskin som maler seg hastig framover. Her byr de på klassisk «kjøre-fort-på-motorsykkel-med-håret-blafrende-i-vinden»-rock.
De byr også på mer eksperimentelle lydeffektdrevne partier, som skaper en god dynamikk. På «Nyttårspolska» improviserer de uredde og utforskende rundt et tema ledet av gitaren. Det samme frie spillet hører vi også på «Kjepphesten» (trad. e. Lars Skjervheim), der jazz, rock og folkemusikk møtes i skjønn forening.
Når de klassiske rockegrepene legger seg, hører man også at bandet har en utsøkt lydhørhet til de tradisjonelle folkemelodier. «Ola Mosefinn» (trad e. Åse Teigland) framføres vindskeivt, skranglete og fint, men med andakt, i rolig valsetakt. Det låter mer som et opptak fra UKM enn en profesjonell plateinnspilling, men det nakne, skjøre og litt famlende lydbildet er uansett fascinerende å høre på.
Man kan forestille seg Valkyrien Allstars som en nær inspirasjonskilde, særlig i samspillet mellom fele og trommespill. Men Skrekk og Guro er tyngre.
På avslutningssporet er de tilbake til lekenheten med gamle rockeklisjeer, og ikke foruten en humoristisk snert. Tungrock-versjonen av «Bruremarsj fra Sirdal» (trad e. Sigbjørn Bernhoft Osa) er som skapt for å skyte nevene taktfast opp i været.
Skrekk og Guro låter best på de bearbeidede låtene. Arrangementene er sprekere og de rytmiske krumspringene mer kreative, og de tilfører musikken gode ideer. De egenskrevne låtene er et velkomment supplement, og tilfører musikken noe nødvendig ekstra, men kan låte litt som mye man har hørt mange ganger før.
Melodiene og slåttene er gode, og kommer stort sett tydelig fram. De mest tonerike melodiene kan drukne litt i den tunge sammensettingen av buldrende trommer, dyp bass og gitareffekter.
Folkemusikken renner i mange ulike tapninger, og er et rom som er åpent for all mulig eksperimentering, der sterke stemmer og uttrykk trekker i ulike retninger. Skrekk og Guro er i hvert fall et band man kan headbange til.