Når en spellemann og komponist som Olav Håstabø skal portretteres, er det sikkert svært fristende å møte han i et bryllup eller på fest, i en slik setting spellemenn er i sitt ess. Tekstforfatter Nils-Erik Kvamme velger å starte et helt annet sted: en scene der Olav er 73 år og venter på sin Guro. Mye tyder på at dette ikke er første gang hun lar vente på seg. Men hvem er hun sammen med? Hvorfor kommer hun ikke? Olav setter seg, reiser seg, er urolig, men også skrøpelig. Arbeidskar har han aldri vært, men nå er det mest som om dressen bærer ham og ikke omvendt. Der han tidligere hadde hjertet sitt trygt bak skjorte og vest, ligger følelsene nå tykt på utsiden.
Spel slåtten min, Olav er en forestilling basert på en gammel manns vandring i minner. Teksten vandrer i Håstabøs voksne liv og spenner seg fra midten av 1800-tallet og fram til året vi først møter han, 1899. Tankene hans hopper i tid fra ungdom til alderdom og tilbake igjen. Forestillingen veksler også mellom ulike sjangre. Her koples god gammeldags historiefortelling med monolog og konsert. Både Nils-Erik Kvamme og Knut Hamre representerer spellemannen: Kvamme i form av kropp, mens Knut Hamre understreker mannens sinnsstemninger med felespill og Håstabøs egne komposisjoner.
Manglende rekvisita viser Håstabøs enkle liv, men blir også en utfordring for skuespilleren. Her er nesten ingenting annet å spille på enn en gammel manns mimikk. Et imaginært vindu utgjør en viktig del av seansen og salen der publikum sitter, representerer det kjente landskapet utenfor. Spellemannen venter og venter, er urolig for Guro, men slår i hjel tiden med å filosofere. Hva blir det egentlig igjen etter ham?
Spel slåtten min, Olav
- Musikalsk portrett av spellemannen Olav Håstabø fra Granvin (1826–1899)
- Bølgen kulturhus, Larvik, 6. februar 2020
- På scenen: Nils-Erik Kvamme (skuespiller) og Knut Hamre (spellemann)
- Tekst og regi: Nils-Erik Kvamme
- Musikkansvarlig: Knut Hamre
- Musikk: tradisjonsmateriale og Olav Håstabøs komposisjoner
- Urframført på Løfloten, Hamre i Granvin 25. mai 2019. Skulle ha vært på turné våren 2020
Joda, Håstabø støtter seg til det faktum at han har lært opp et par ynglinger i felespill. Men i det samme han slår seg til ro med dette, avløses trøsten av dyp bekymring. I hvilken retning går egentlig musikken? Skal vals og tango ta over for springar og gangar? Når slike tanker tillegges Håstabø, løfter tekstforfatter Kvamme tematikken opp på et allment nivå. For hvem er vel ikke urolig for hva framtiden kan bringe, eller redd for å bli glemt?
Det heter seg at Olav Håstabø var en mann av få ord, men dertil mange toner. I dette portrettet av ham hender det dessverre at musikk og monolog konkurrerer. Både Hamre og Kvamme representerer hovedpersonen, og på scenen er de plassert på linje. Kanskje er det enklere å få til et samspill på dette viset. Men det er historiefortellingen som er dette stykkets bærebjelke, og Hamre burde derfor muligens fått en trommeslagers plass på scenen: Viktig, men ikke direkte synlig. En slik fysisk plassering ville også kunne leses symbolsk: I stykket kommer det fram at Olav Håstabø var en litt tilbakeholden figur og at han, innen spellemannsmiljøet, lett kunne komme skyggen av de andre.
