Den allsidige multiinstrumentalisten Stein Urheim er ute med sitt tredje soloalbum. På Strandebarm får vi i tillegg til hans hovedinstrument, gitar, høre ham på fløyte, munnspill, slide tambura, fretless bouzouki, tyrkisk tanbur, mandolin, langeleik, banjo, pocket kornett, perkusjon, loops og effekter. Tekniker og produsent Jørgen Træen er også tilstede med synth og effekter.
Strandebarm er i hovedsak et instrumentalalbum, med noen få vokale innslag. Urheim har hentet inspirasjon fra flere verdenshjørner, og albumet er en behagelig og tidvis meditativ lytteopplevelse. De musikalske bildene søker seg fremover, legger til på kryss og tvers og fletter seg sammen.
Enkelte ganger står musikken nærmest stille, hvilende på en drone, eller skaper svevende lydlandskap. Andre ganger tar den en lekende og undrende tilnærming til det musikalske mulighetsrommet. Legg også til Urheims imponerende (strenge)instrumentpark, og albumet blir som et personlig minileksikon over instrumenter og musikalske stilarter opp gjennom historien.
Bygda Strandebarm ligger i Kvam i Hordaland, og her holder Urheim hus store deler av året. I medfølgende teksthefte skriver han at han inspireres av stedets rolige og fredelige atmosfære, der den frie naturen, de store fjellene, dyrelivet like utenfor vinduet og bær og frukt har gitt rammer for kreativitet og inspirasjon. Han belyser at det ikke er alle forunt å nyte godt av frisk natur, og nevner flyktningekatastrofer, forurensning og store konserners makt over drikkevann som noen av årsakene.
Tematikken gjenspeiler seg også i Urheims musikk, der det i låta «Water – part 2» stilles spørsmål om hvem som har eierskap til vannet. Med disse perspektivene til grunn har Urheim invitert musikk fra hele verden inn i sin stue i Strandebarm. Selve innspillingen fant sted i den lokale kirken, og dens akustisk tilrettelagte rom har ytt Urheims strengeklang og effektmaskin rettferdighet.
Stein Urheim: Strandebarm
- Hubro, 2016
- 7 spor, 43 minutter
- Produsent: Jørgen Træen og Stein Urheim, lyd: Audun Strype
Det låter til tider som den beste filmmusikk: Ambient-effekter som minner om Jon Hassells «fourth world»-musikk blandes med Ry Cooder-inspirert gitarspill, til en slags raga-americana. De forskjellige delene låter fortreffelig i seg selv. De lange, svevende partiene er så gode at man nærmest vekkes opp fra en dvale når de blues- og folkinspirerte partiene kommer inn. Det samme kan sies om strengepartiene som går over i langstrakte lydlandskap.
Urheim får vist frem sine tekniske kvaliteter og kreative retningssans til det fulle. Han har lyktes med å tegne et øyeblikksbilde, som holdes som en rød tråd gjennom hele albumet.
En større variasjon i drama og dynamikk ville imidlertid ha gjort uttrykket enda et hakk mer spennende, da det bærer litt for mye preg av like innfallsvinkler til krysningen mellom strenger og effekter. Det musikalske humøret er jevnt over i det dempede og ettertenksomme leiet.
Mye av magien ligger i overgangene. Låta «Strandebarm», som er et av albumets beste spor, tar seg god tid og dveler lenge på et repetitivt og monotont toneleie. Når gitaren kommer inn, bryter den opp monotonien gjennom å tilføre melodi og rytme. I stedet for å dreie låta i en annen retning, understreker den heller den allerede etablerte stemningen.
Det er særegent, vakkert og veldig godt gjennomført, og det musikalske spennet er stort på plata.
På «Dragene over Tempelhof» får strengene hvile, mens de underliggende effektene som preger store deler av albumet kommer tydelig fram, i form av kollasjer av ambient og konkret musikk. Folketonen «Fjellbekken» har en mer tradisjonell fremføring, men også her ligger effekter i bakgrunnen, og tilfører låta et drag av mystikk og tidløshet.
Strandebarm er rikt på ideer og originale vendinger. De underliggende lydeffektene er vel så interessante å høre på som det kyndige strengespillet, og med sitt kreative overskudd kunne Urheim trolig ha laget både et helt ambient-album så vel som et blues-/folkalbum.