Spelemannen, pedagogen og kulturentreprenøren Leif Rygg døde 4. februar 2018, nærmere 78 år gammel. Rygg var gjennom mange år en ruvende skikkelse i folkemusikkmiljøet, som gjennom sitt milde og inkluderende vesen fikk svært mange venner både i Norge, Sverige og USA. Mange minnes både personligheten og spillet hans med stor glede og respekt. For å gjøre det enda lettere å minnes ham, har sønnen Steinar Rygg nå skrevet en biografi om sin far.
At en sønn skriver en biografi om sin far, har vært diskutert i en rekke ulike sammenhenger. Mange har ment at man risikerer å komme for nært, bli for sterkt følelsesmessig involvert og mangle den nødvendige distansen til farens liv og virke. På den andre side har flere pekt på den unike kildeinnsikten en sønn vil ha. Vi har da også i de senere årene fått en rekke biografier av denne typen, som hovedsakelig har fått positiv mottakelse. Det gjelder bl.a. bøkene til Aksel Fugelli (om Per Fugelli), Olav Vesaas (om Halldis Moren Vesaas), Vetle Lid Larssen (om Lars Andreas Larssen) og Jørgen Sandemose (om Aksel Sandemose).
Når det gjelder boken til Steinar Rygg, så var han ikke bare en sønn, men også en person som delte farens store interesse for hardingfela og slåttemusikken. I tillegg har han tatt et vellykket grep gjennom å la et utvalg personer, som alle sto faren nær, komme med bidrag. Av bokens tretten kapitler inneholder syv av dem slike bidrag.
Leif Rygg ble født på gården Rygg i Haugsvik på Vossestrand våren 1940. Han vokste opp som yngstemann i en søskenflokk på seks i et godt og musikkinteressert hjem. Broren Ingebrigt spilte trekkspill, og det var også dette instrumentet unge Leif prøvde seg på først. Men da han var ni år, rigget naboen Kjell Midttun til ei fele til ham, noe som førte til at trekkspillet ble lagt bort for godt.
Steinar Rygg gir en fin skildring av oppveksten til faren på gården, samt de spelemennene han møtte i sine unge år. Vi får også være med når faren flytter ut av hjemmet for å gjøre militærtjeneste, ta utdanning og deretter søke seg arbeid. I 1967 ble han ansatt som oppmålingsassistent i Ål, og han ble viktig del av spelemannsmiljøet i Hallingdal fram til han i 1971 reiste tilbake til Voss.
I tilknytning til dette kapitlet forteller Knut Myrann hvor sterkt Leif Rygg inspirerte folk rundt seg. Øystein Velure leverer en fin skildring av Ryggs forhold til folket og slåttespillet i Hardanger. Vi får også lese om historien bak tilbygget til huset deres på Spelarhaugen, den såkalte gamlestova, som han fikk som takkegave fra kommunen da han flyttet til Voss. Gamlestova ble etter hvert en viktig møteplass for spelemenn som besøkte Voss, og det er nok mange, meg inkludert, som har sittet der og hørt på slåttespill og gode historier med Ryggs sterke vossabrygg i glasset.
Steinar Rygg: Leif Rygg. Spelemannen og slåttearven
- Skald forlag, 2021
- 208 sider, innbundet
Biografien tar for seg en rekke ulike sider ved Ryggs liv. Vi kan lese om tiden etter at han i 1991 ble heltids spelemann, og vi får en personlig skildring av hvordan sønnen opplevde farens forhold til ulike spelemenn og slåtter. Spesielt interessant er kapitlet som tar for seg farens virksomhet som pedagog, og filosofien som lå til grunn for denne viktige delen av hans liv. Her finner vi også flere bidrag fra både ansatte og tidligere elever ved Spelemannskulen på Ole Bull Akademiet, og fra medlemmer av Voss spelemannslag.
Ryggs deltakelse på kappleiker og spesielt Landskappleiken, som han vant hele fem ganger, er viet en god del plass. Steinar Rygg skal ha ros for at han her er åpen om farens litt for store alkoholforbruk etter at han ble fylkesmusiker på heltid i 1991.
Vi får også være med ham på flere turer til Amerika, hvor han både hadde en rekke spilleoppdrag og besøkte slekt. Den første Amerika-turneen hans, som skjedde i 1976, er behørig skildret i boken. Sammen med bl.a. Sigbjørn Bernhoft Osa, Kjell Midttun og Anund Roheim besøkte de 22 ulike steder og presenterte programmet «Greetings from Norway», som inneholdt alt fra «Bruremarsj etter Ola Mosafinn» til «Gärdebylåten».
Boken inneholder en egen del viet Ryggs hardingfeler og buer. I tillegg til selve beskrivelsene og historiene rundt felene, er avsnittet forsynt med en rekke praktfulle bilder, de fleste tatt av fotografen Kjell Herheim. Blant felene hans som er avbildet kan vi nevne Gunnar Røstad 1912, Helland Bros. 1912, Olaf G. Helland 1926 og Gunnar Røstad 1923.
Et av bokens mest interessante kapitler handler om Ryggs innsats som kulturentreprenør. Leif Rygg var en svært allsidig person som alltid hadde mange jern i ilden.
Et av bokens mest interessante kapitler handler om Ryggs innsats som kulturentreprenør. Her tar forfatteren spesielt for seg ledervirksomheten hans gjennom mange år, spesielt for Voss spelemannslag og for Landskappleiken 1991 på Voss. I tillegg er farens store innsats i ulike roller for Ole Bull Akademiet viet stor plass. Her kunne sikkert enda flere av hans mange verv innenfor folkemusikkmiljøet ha vært nevnt. Jeg har selv hatt gleden av å samarbeide med Rygg i flere sammenhenger, bl.a. i styret for Norsk hardingfelesenter i Bø.
Leif Rygg var en svært allsidig person som alltid hadde mange jern i ilden. I 1985 startet han plateselskapet Spelarhaugen Folkemusikk, som i årene fram til 2015 ga ut i alt 14 plater. Det handler hovedsakelig om folkemusikk fra Hardanger og Voss, men også en utgivelse med kinesiske musikere. Steinar Rygg tar oss gjennom disse produksjonene, samt noen av Ryggs utgivelser på andre plateselskap.
Biografiens siste del handler mye om Ryggs siste år. Her har Knut Buen skrevet en varm og engasjerende skildring av vennskapet mellom de to. Buen skildrer bl.a. deres siste telefonsamtale, bare noen dager før Rygg døde. Her spør han om Buen kan tenke seg å spille slåtten «Tårån i troppin» i gravferda hans. Buen svarer: «Ja, sjølvsagt, du har alltid vore ein av dei gjævaste eg veit.» Det er mange som kan si det samme om Leif Rygg. Helt til slutt har Steinar Rygg inkludert den fine teksten «Er ikkje det typisk Leif?», som Per Anders Buen Garnås skrev i magasinet Folkemusikk et år etter Ryggs død.
Steinar Ryggs biografi om sin far framstår som en nær og engasjerende bok, som likevel ikke har blitt for nær. Dette skyldes at forfatteren i store deler av boken har maktet å holde en viss distanse til farens liv og mangfoldige virke på folkemusikkfeltet. Han kunne kanskje ha krydret teksten med noen flere morsomme historier, som det finnes mange av. Likeledes er det en del sider ved farens virksomhet som ikke er viet særlig plass, noe som selvsagt er fullt forståelig. Jeg kunne imidlertid ha ønsket meg å lese enda litt mer om de mange spelemennene faren møtte og ble inspirert av, og den slåttearven han forvaltet. Steinar Rygg har uansett levert en god biografi som det står respekt av.
Boken er utstyrt med mange og gode illustrasjoner, noe som absolutt hever dens verdi. Her har spesielt fotografen Kjell Herheim lagt ned en stor innsats både med gamle arkivbilder og nye fotografier.