Den skotsk-finske duoen Sarah-Jane Summers og Juhani Silvola har gjennom flere år hatt sin base i Norge. De begynte å spille sammen for ti år siden og har i løpet av disse årene gitt ut tre album sammen. Deres to første plater, Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola (2013) og Widdershins (2016), ble begge svært godt mottatt av anmelderne, mens deres siste utgivelse, The smoky smirr o’ rain, ble lansert i mai i år.
Sarah-Jane Summers regnes som en av de fremste tradisjonsbærerne av det gamle felespillet som er typisk for det skotske Highlands-området. Hun flyttet til Norge i 2010 hvor hun tok en mastergrad i norsk folkemusikk og improvisasjon ved Norges musikkhøgskole. Hun har samarbeidet med en rekke andre musikere innenfor ulike sjangre som folkemusikk, pop og eksperimentell musikk, bl.a. RANT, Quatuor Bozzini, Highasakite, Susanna Wallumrød og GRIT Orchestra. Slik beveger hun seg i flere musikalske landskaper, selv om den tradisjonelle skotske felemusikken fortsatt står hennes hjerte nærmest.
Juhani Silvola er en svært ettertraktet gitarist, som på duoens siste utgivelse også debuterer på piano. Han er i tillegg plateprodusent og en anerkjent komponist av bl.a. elektro-akustisk samtidsmusikk, foruten at han er fast medlem av Frode Haltli Avant Folk. Både Summers og Silvola har gitt ut flere kritikerroste soloalbum.
Duoens siste utgivelse består av en blanding av tradisjonelle melodier fra henholdsvis Skottland og den svenskspråklige delen av Finland samt nykomponert musikk. Summers står bak tre av de nye låtene, mens Silvola har levert én komposisjon. I tillegg har Silvola arrangert alle de sju tradisjonelle melodiene.
Sarah-Jane Summers & Juhani Silvola: The smoky smirr o’ rain
- Eight Nerve Audio, 2021
- 11 spor, 45 min.
- Produsert av Morten Quenild og Juhani Silvola
Som åpningsspor har de valgt «Dàn Fhraoich», en gammel gælisk ballade i et nærmest meditativt arrangement inspirert av bl.a. modal jazz. En fin låt, men kanskje ikke spesielt velegnet som åpningsnummer.
Både åpningssporet og den påfølgende «Number 61» er hentet fra The Patrick McDonald Collection, første gang publisert i 1784, men med røtter tilbake til 1600-tallet. Dette er en kort, femtakters låt med rilpreg som svinger riktig godt. Motivet gjentas og varieres over et fint gitarakkompagnement, hvor felespillet har innlagte glissandoeffekter. Svinger gjør det også av «Pibroch (jig) & The Herring Reel», begge hentet fra to andre eldre skotske notesamlinger. Jigen framføres på en noe sakte, men medrivende måte full av intensitet, mens reelen spilles i et langt høyere tempo som til fulle dokumenterer Summers’ tekniske kvaliteter. I tillegg fungerer Silvolas noe jazzinspirerte akkkompagnement på gitaren utmerket.
Et annet høydepunkt på platen er «The Smoky Smirr o’ Rain», komponert av Summers. Dette er en litt saktmodig og lyrisk preget låt i 6/8 takt, hvor gitaren ligger under nærmest som en bordun, men tidvis også legger seg på melodilinjen.
Et høydepunkt er tittelsporet komponert av Summers, en lyrisk preget låt hvor gitaren ligger under nærmest som en bordun.
De fleste av sporene på platen bærer umiskjennelig preg av Summers’ opphav i skotsk feletradisjon. Derfor er det en velkommen avveksling når vi møter melodier hvor det er Silvolas musikalske røtter i Finland som er mest framtredende. Dette gjelder bl.a. «Polskat», tre dansemelodier hentet fra samlingen Vanhoja Pelimannisävelmiä som stammer fra den sørlige delen av Österbotten. Disse melodiene er nedskrevet av Samuel Rinda-Nickola og første gang publisert i 1809.
Et enda sterkere finsk preg har «Kummitädin Valssi», selv om det er Summers som har laget melodien. Dette er en lyrisk, litt sørgmodig og typisk finsk vals, hvor melodilinjen framføres vekselsvis på fele og gitar. Når det gjelder Silvolas rolige og uttrykksfulle komposisjon «Taivaankannen Halki», karakteriseres melodien på vaskeseddelen som et cinematisk nordic-noir lydlandskap. Men også her trer det litt melankolske finske preget klart fram.
Det er veldig mye bra å høre på denne utgivelsen. Summers og Silvola er to glimrende musikere. De er samtidig dyktige komponister innenfor sin sjanger som evner å skape ny og interessant musikk på solid tradisjonell grunn. Platen er relativt variert i uttrykket og har en rekke flere gode spor. Det eneste jeg vil sette fingeren på er at ikke alle arrangementene framstår som like vellykkete. Dette gjelder bl.a. sporene «Mo Chruinneag Ghreanner & Loisg lad Gual io-uo» og «S Cian ‘s Gur Fad Tha Mi m’ Thàmh» som begge er litt retningsløse og klinger noe uforløste.