Svartevja: Svartevja
- Ta:lik, 2018
- 15 spor, 45 minutter
- Produsert av Synnøve S. Bjørset, lyd: Fridtjof A. Lindeman
Som folkemusikalsk område har Lillehammer, Fåberg og Gausdal kommet litt i skyggen av Gudbrandsdalen i nord og Hedemarkens flatbygder i sør. Men området har både dyktige utøvere og mye musikalsk materiale å bygge på, som den nystartede gruppa Svartevja har nå satt seg fore å løfte ut av bakevja.
Mari Skeie Ljones fra Fåberg er primus motor i Svartevja, som henter navnet fra en fiskekulp omtrent der Gudbrandsdalslågen møter Gausa. Ljones har fått med seg tre andre erfarne folkemusikere: Nina Fjeldet fra Gausdal og lillehamringene Johannes Selvaag og Camilla Granlien. De tre første er felespillere, og Granlien er den eneste vokalisten, i tillegg til at hun spiller kontrabass. De fleste sporene er instrumentallåter med ulike konstellasjoner, mens Camilla Granlien bidrar med sin stemme på fem av sporene. Plata har også en god blanding av tradisjonelle låter og «rekonstruert» musikk fra noter.
Svartevja har funnet fram til en notemusikk som var sin tids motemusikk. I embetsstanden i Fåberg og Gausdal var det på 1800-tallet «eit yrande musikkmiljø som engasjerte både ‘fiffen og folket’», kan vi lese i tekstheftet. Det interessante er at embetsfolkene tok lokale spellemenn med inn på de storslåtte festene sine, slik at det var langt fra vanntette skott mellom den tradisjonelle bygdemusikken og overklassens musikk. Det er på mange måter dette musikalske kulturmøtet som Svartevja utforsker, og mest fra bygdespellemannens posisjon.
Denne utforskningen av det musikalske spennet mellom to klasser er en betimelig jobb, siden den utfordrer inntrykket om at folkemusikere hadde sine helt egne stilutforminger adskilt fra mer kunstmusikalske idealer i de kondisjonertes salonger. Denne utgivelsen legger mer mangfold til musikkhistorien og illustrerer at det var gradvise overganger mellom gehørsmusikere og notekyndige, delvis profesjonelle utøvere.
Svartevjas musikk låter svært frisk og vital, på grunn av strøkent spill og velklingende arrangementer som får musikken til å svinge. Dette gjelder for eksempel den iørefallende reinlenderen «Frøylings», som låter lekent i et arrangement for tre feler. Stikkordet er enkelhet, noen ganger med stemmespill og sekundering, men ikke hele veien. Det låter kult i vår tid, og det er også troverdig at gehørsmusikere spilte omtrent slik for 150 år siden.
Noe som nok ikke fantes på 1800-tallet var oktavfeler, feler med strenger som stemmes ned en oktav. Det låter likevel tradisjonelt og tidsriktig når Svartevja bruker oktavfele i en bassfunksjon, som i åpningslåten «To feiarar», som forøvrig starter mer eller mindre identisk med en av Papagenos arier fra Mozarts Tryllefløyten («Ein Mädchen oder Weibchen»).
Denne utgivelsen legger mer mangfold til musikkhistorien og illustrerer at det var gradvise overganger mellom gehørsmusikere og notekyndige, delvis profesjonelle utøvere.
Også vokalsporene er velarrangerte, og kjennetegnes av enkle, men effektive virkemidler. På «Riddaren og jomfrua», en balladepreget og litt mystisk sangleik fra Gausdal, bygger to feler opp under Camilla Granliens sang. Den ene fela spiller et enkelt pizzicatomønster, den andre ligger over med lange toner. Den litt hemmelighetsfulle stemningen blir bevart under alle versene, uten at ensemblet faller for fristelsen å utbygge ideene underveis. En lignende oppbygning kan høres på salmen «Hvi vil du dig saa klage», som O. M. Sandvik skrev ned i Svatsum. Det er en gravsalme med tekst av Grundtvig, og melodien, også kjent fra andre steder, er svært vakker og gripende.
Et annet interessant og velklingende vokalinnslag er «Suttestadvisa», ei skillingsvise om en dramatisk hendelse på Lillehammer. Svartevja gjør den spennende hele veien, denne gangen med flere virkemidler, som andrestemmer både i sang- og instrumentalpartiene. Granliens kontrabass skaper en solid bunn under det hele.
En effektiv enkelhet – som sagt – preger arrangementene, og gjør albumet overveiende lyst og ledig. Det som drar i motsatt retning er bandnavnet og den visuelle profilen. Den kunstneriske ideen har kanskje vært å ta med seg mørket fra fiskekulpen Svartevja inn i den grafiske formgivningen av CD-coveret. Bildene er dunkle, og med svart trykk på mørk blå farge er teksten nærmest uleselig, i hvert fall for oss i kategorien 50 pluss og andre uten ørnesyn. Min løsning var å fotografere teksten og photoshoppe den.
Men selv om teksten knapt er lesbar, er musikken i høyeste grad hørbar. Svartevja har lykkes i å lage et helstøpt og interessant album som burde fenge både fiff, folk og andre.