Sverre Jensen er på mange måter nærmest blitt en institusjon innenfor musikklivet i Norge. Han har lagt ned en betydelig innsats både som musiker, instrumentbygger, musikkhistoriker og lærer, og virkefeltet hans omfatter et vidt felt av sjangre som norsk folkemusikk, europeisk tidligmusikk (med hovedvekt på middelalderen) og andalusisk flamenco.
På folkemusikkfeltet ble vi først kjent med Jensen da han på 1970-tallet begynte å lage kopier og rekonstruksjoner av eldre norske folkemusikkinstrumenter. Sammen med musikeren Tone Hulbækmo sørget han blant annet for å vekke den gamle norske bondeharpa til live igjen.
Senere har han laget gode arbeidstegninger av mange eldre instrumenter og holdt en rekke kurs i instrumentbygging. Her må særlig trekkes fram det tidlige samarbeidet han hadde med instrumentbyggegruppa i Gjøvik Spelmannslag, hvor det ble holdt kurs i bygging av bondeharpe, lyre og langeleik. Uten Sverre Jensens innsats hadde utvilsomt norsk folkemusikk i dag framstått som langt mindre mangfoldig.
I 1975 ble gruppen Kalenda Maya stiftet av en gruppe musikere i miljøet rundt Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Gruppa kom som et frisk pust inn i det norske musikkmiljøet med sine gode og medrivende tolkninger av europeisk middelaldermusikk, framført på historiske kopier av instrumenter som man med stor sikkerhet kan si ble benyttet i middelalderen.
Sentralt i gruppa sto Sverre Jensen, som også hadde bygd de fleste av instrumentene som de spilte på. Han hadde studert flamenco og arbeidet en tid som gitarist i Malaga, og hadde da blitt godt kjent med både spanske folkemusikkinstrumenter og de mange middelalderinstrumentene som finnes avbildet i Spania, først og fremst innenfor kirkekunsten. Som en følge av dette har den spanske middelaldermusikken alltid stått sentralt når det gjelder Kalenda Maya sitt repertoar.
Med bakgrunn i sitt mangeårige og allsidige virke som instrumentbygger og middelaldermusiker har Sverre Jensen nylig gitt ut en bok om middelalderens instrumenter. Boka inneholder ved siden av den instrumenthistoriske delen også et mer praktisk rettet kapittel om hvordan man kan bruke middelalderinstrumentene. Her finner vi blant annet konkrete eksempler på melodier og arrangementer som egner seg godt for disse instrumentene.
For den som er mest interessert i den bygge- og konstruksjonsmessige siden av instrumentene, har Jensen inkludert et utvalg arbeidstegninger av tolv ulike instrumenter. I tillegg har han tatt med et kapittel om tilvirking av buer, samt skrevet kortfattet om bruken av krukker som rytmeinstrumenter. Jensen har også med en gjennomgang av hvilke tresorter og andre materialer han har benyttet til instrumentene sine, og han har en kort presentasjon av en del viktige stiltrekk ved middelalderinstrumentenes dekor og design.
Sverre Jensen: Middelalderinstrumenter
- Dreyers forlag, 2021
- 202 sider, innbundet
Hoveddelen av boken er likevel gjennomgangen av åtte ulike instrumenter eller instrumenttyper fra middelalderen. Jensen har her valgt å konsentrere seg om forskjellige former for strengeinstrumenter. Det er i hovedsak det europeiske og særlig det spanske perspektivet som har styrt utvalget.
Hadde perspektivet vært rettet mer mot Norge og Norden, hadde nok instrumenter som knipselyre, strykelyre og langeleik vært representert. Dette understrekes ytterligere ved at heller ikke de norske bondeharpene, som har sine røtter i middelalderens musikk, verken er avbildet eller omtalt i avsnittet om harper. Dette er likevel et helt greit og fullt forståelig valg.
De ulike kapitlene tar for seg henholdsvis fidler, gruppen av liraer, rebaber og rebeker, dreielirer, gitarer (guiterra latina), lutter (primært korthalsete), langhalsete lutter, harper og harpepsaltere. Alle kapitlene er rikt illustrert med gode og forklarende bilder. Det dreier seg både om Jensens egne instrumenter og gamle avbildninger, først og fremst hentet fra spansk kirkekunst. I tillegg er det tatt med et lite utvalg av beslektete folkemusikkinstrumenter fra forskjellige land.
Boka inneholder også et mer praktisk rettet kapittel om hvordan man kan bruke middelalderinstrumentene.
De enkelte kapitlene er i hovedsak bygget opp slik at man først får en presentasjon av selve instrumentet og historikken rundt det. Deretter går man nærmere inn i selve materialet og skildrer variasjonene når det gjelder form og konstruksjon. Som den praktikeren han er, trekker Jensen samtidig inn egne velbegrunnete vurderinger ut fra sine erfaringer som instrumentmaker.
Forfatteren kommer også med enkelte interessante henvisninger til byggemåten på eldre fioliner og hardingfeler. Siden Jensen har solide kunnskaper også på dette feltet, hadde nok bokens verdi økt ytterligere hvis han hadde trukket enda flere sammenligninger med det nordiske materialet.
Jensen formidler kunnskapene sine om de ulike instrumentene på en praktisk og lettfattelig måte, noe som gjør at mange burde ha glede av å lese boka. Dette er ingen typisk fagbok, og den har ingen kilde- eller litteraturhenvisninger. Boka framstår først og fremst som en personlig beretning, hvor vi får være med Jensen på hans livslange og interessante reise innenfor denne delen av musikklivet.
Siden det er det internasjonale perspektivet og spesielt det spanske materialet som er utgangspunktet, er boka utstyrt med relativt fyldige sammendrag på både engelsk og spansk. På denne måten vil den nok også kunne nå ut til et internasjonalt publikum, noe som ytterligere forsterkes gjennom at Jensen allerede har en betydelig anseelse på sitt felt langt utenfor Norges grenser.
En kortversjon av denne anmeldelsen stod først på trykk i Folkemusikk nr. 2/2021, som er i salg nå.