På veien hjem fra Fagernes startet ”jortinga” av helgens opplevelser.
Som kjent har kua fire mager som den bruker til å fordøye det gode sommerbeitet. Jeg bruker den samme teknikken når jeg skal tømme hodet mitt for inntrykk, tanker og opplevelser. (Kyr er ålreite dyr!)
Jeg tør påstå at Landskappleiken er et av det viktigste folkelige arrangementene vi har i Norge.
Det er noe med deltagelsen. Det er så mange ”unge”, og så mange ”gamle”, på samme arrangement. Sameksistensen er spesiell. Slikt er ikke vanlig de fleste steder i det norske samfunnet, der unge pleier å ha sine ”greier” og de gamle sine. På Landskappleiken lever de i en sameksistens og har glede av hverandres erfaringer og kunnskaper. Alle gir noe av seg selv. I et samfunnsperspektiv er dette verdifullt.
Det er noe med tevlingene. De som tevler har noe viktig å fortelle. De unge arbeider seg oppover i klassene, og har sine eldre læremestrer som forbilde. De eldre gir av sin kunnskap til lærevillige unge. Det ligger mye arbeid bak alle resultatene.
Tevlingene krever innsats – og gir annerkjennelse.
Det er noe med tilskueren. Du behøver ikke å være utøver selv, men kan likevel ha stor glede av å høre og se på utøverne. Kappleiken er et sted der du kan høre og lære noe om musikkarven vår. Mange av musikantene holder et like høyt nivå som det du kan høre i et konserthus. Og så er det lov å ha en favoritt blant utøverne, mene at man ”vet best”, og heie på favoritten sin!
Det er noe med den folkelige dansen. Dansen om kvelden er viktig. Når kappleiken er ferdig for dagen, starter dansen i hus, hytter og haller og på plattinger. Her er det mye danseglede og livslyst å se. Og fysisk aktivitet er helsebringende, forteller helsevesenet.
I den gamle stua, der peisen er den eneste lyskilden, drar spillemannen opp den ene slåtten etter den andre. De åtte parene det er plass til trykker seg sammen på gulvet. Utenfor, i mørket, lærer en sky sekstenåring de første dansestegene og dansetakten av en erfaren partner.
Inni ”Ungdomshuset ” er det plass til flere, men spillemannen har gitt opp å stemme fela. Luften er fuktig og gulvet er stappende fullt. Ingen hører til slutt annet enn fottrampingen hans når de danser forbi. Alkoholen er der, men plager ingen.
Det er noe med miljøet. Hvem er disse menneskene som tiltrekkes av dette miljøet? Sett utenfra, skulle en tro at det er folk bare fra bygden. Sannheten er at det er folk fra ulike landsdeler, byer og miljøer. Flere ungdommer fra byen har oppdaget at her finnes det et tilbud som varer mye lenger en den siste sommerhiten. De har forhåpentlig funnet seg et miljø og en hobby som varer livet ut.
Det er noe med mobilen. Folk er opptatt av det som skjer der og da, og ikke av siste melding på mobilen! Det at mobilen er slått av under kappleikene, er kanskje med på å få fokus over på det som skjer. Kanskje glemmer mange å slå mobilen på igjen. Når mobilen blir brukt, er det som kamera.
Det er noe med volumet. Det er ikke nødvendig med ørepropper på noen av arrangementene på Landskappleiken. Det i seg selv er spesielt i Norge i dag. Jeg har vært på flere festivaler i sommer. Ørene mine tåler ikke en sommer til med slike uhemmede desibelnivåer!
Det er fornyelse på gang. Det har skjedd mye nytt de siste tjue årene, men det har ikke gått fort. Jeg husker da den første gitaren dukket opp på ”Udømd klasse”. Farlige greier! Nå lager folk ofte sine egne versjoner av visene, legger til vers, lager nye melodier, bruker andre instrumenter og så videre.
På Fagernes hørte vi den første folkemusikk-rapperen. Han gjorde enorm suksess, imponerte med sin direkte stil og kreativitet! Det skal bli spennende å se hva som skjer framover. Folk føler seg vel i møte med tradisjonen. Den er der for alle, og kan bruke på ulike sett. Dette mangfoldet er det viktig å ta vare på!
Mari Foss er bosatt på Gvarv i Telemark og spiller i duoen Legende, inspirert blant annet av musikk frå middelalderen. Duoen deltok i Åpen klasse på Landskappleiken 2015.