Danselivet til Karin begynte gjennom BUL i Oslo, og det fortelles at hun var med på alt innen folkedans; oppvisninger, øvinger og undervisning. Heldigvis for oss flytta hun og familien til Jondalen. Der satte Karin i gang dansekurs for både voksne og barn sammen med Tora og Robert. Det ble starten på Småjondølenes dansarlag. Gjennom flere tiår har dette betydd mye for bygda. Jondøler i flere generasjoner har trådd «tung-tyngre-lett», men Karin var allsidig. I tillegg til bygdedansene, lærte hun oss også gammeldans, sangleiker og swing. Ikke bare kunne hun mange typer dans, hun kunne dem godt. Hun var åpen for alle kulturinntrykk og uttrykk, og snakket varmt med alle hun møtte.
Vi minnes øvinger på Grendehuset og på Elvetun med stor glede. Vi forsto det ikke helt da vi var små, men skjønte etterhvert hvilken super pedagog Karin var. Selv om vi hadde hodene feil vei, og skravla gikk, så fortsatte hun å lære bort og lot seg aldri forstyrre. Hun hevet ikke stemmen, og hadde en egen evne til å leike dansen inn i oss. Vi skjønte ikke at vi hadde lært en dans før vi plutselig kunne den. Når vi blei eldre satte hun tydeligere fokus på takt og steg. Vi kjenner på glede og takknemlighet for alle opplevelser og minner; i hverdagen på øving, på fest, på oppvisninger og turer. For Karin var ingen danseoppdrag for små eller uviktige.
Hun uttrykte et klart mål for oss som ungdommer: «Når dere er på fest, og det er pause i musikken, så vil jeg at dere skal kunne gå rett over golvet med trygghet. Ingen skal behøve å smyge seg langs veggen». For Karin var alle mennesker verdifulle, og alle kunne være med å danse. Disse holdningene har gitt oss verdifull livsvisdom.
En egenskap hos Karin, som alle fort merka seg, var at hun sjelden møtte opp for tidlig. Vi minnes danseøvinger med brillene og hestehalen på snei, og full fart inn døra. Til en oppvisning kom hun kjørende, i en av sine litt gamle og skranglete biler, med ruller i håret og bunadstrømpene til tørk ut av bilvinduet.
Biler og kjørehistorier finnes det mange av. Det handler blant annet om uvøren kjøring i lyskryss, manøvrering i store byer og å kjøre tom for bensin ved Ormemyr. Vi har hatt mange spennende og morsomme turer med Karin i inn- og utland. Hun hadde et rikt kontaktnett, og organiserte turer i stor stil. Noen ganger var ting litt «på hæla», men med Karin ved roret så ordna det seg alltid!
Karin hadde gode overtalelsesevner, og snakketøyet var i orden. En av lagets medlemmer var i Forsvaret for mange år siden, og hadde fått to avslag på sin permsøknad for danseoppdrag i utlandet. Da rykket Karin inn, ringte, og overbeviste om viktigheten av oppdraget. Det endte med at befalet bukket, og sendte rekrutten av gårde på danseoppdrag.
Karin var glad i å handle sko, og hadde god nytte av de spreke hallinggutta våre på tur. De kunne bære store kofferter! De gutta har tilbragt mange timer i skobutikker sammen med henne. Veska til Karin var også noe for seg selv: Den var stor, rommet mye og måtte ofte leites etter. En gang var den fjernet av en vakt i London. Han mistenkte at den kunne inneholde ei bombe.
Ordet TAKK står i særstilling for oss når det gjelder disse turene. Vi tror også at Karin synes det var fint å dra på tur med ungdommene. Vi takker for turer med mye latter og moro.
Karin skrøt aldri av egen suksess, men vi er svært stolte av henne. Hun har blant annet vunnet Landskappleiken med både numedalsspringar og hallingspringar, fått kulturpris og er æresmedlem av FolkOrg. Karin har fått Kongens fortjenstmedalje, og har ved flere anledninger danset for de kongelige.
Karin var for oss en sterk motivator, dyktig pedagog og dansedronning. For Norge var hun en kulturbærer og formidler av høy klasse. I feiringen av sin 75-årsdag trådde Karin dansen sammen med Robert på lett fot. Dansen var ikke glemt.
Våre tanker går nå til Erlend og Arnhild. Vi er takknemlige for at deres mor også kunne være alle Småjondølers mor. Vi minnes henne med kjærlighet og glede. Takk for dansen, Karin!
Småjondølenes dansarlag v/Anne Lene Torsholt og Wenche Rua Næss