Lyrikeren Tor Jonsson ble født i Lom for hundre år siden i år. Han levde et liv på kanten av bygda og samfunnet. Han kom fra fattige og trange levekår, og var en utilpass einstøing som endte med å ta sitt eget liv som 35-åring. Hans dikt er vakre og dystre. Hvordan kan moderne norske velferdsstatsmennesker nærme seg Jonssons mørke univers?
Albumet Einseto, med tonsettinger av Jonssons lyrikk, ligger i vise/country/folk-sjangeren. Musikken er komponert av Hildegunn Hovde og Aslak Brimi, som også er kjernen i Tor Jonsson Orkester. Hovde er sopran, mens Brimi er felespeller. De har med seg dyktige musikere i bandet, samt gjestevokalist Aasmund Nordstoga. Produksjonen er god, og det hele låter behagelig. Viktigere er det at melodiene fungerer, og at de har innpakninger som kler tekstene.
Den beste sporet er er tittellåten «Einseto». Teksten skal Jonsson ha skrevet etter at moren døde. Her hører vi en forsiktig og litt sår tone, komponert og sunget av Aslak Brimi. Denne låten griper meg mer enn de andre på plata. Brimi, som ikke først og fremst er sanger, får fram en ekthet og skjørhet som passer til Jonssons tekst.
En annen låt der Aslak Brimi viser seg som en dyktig vokalist, er «Ved fattigdomsglaset». Dette er en avslepen og bluespreget – kanskje litt Stanley Brothers-aktig – låt, som låter overbevisende til Jonssons beskrivelser: «Berget er bråbratt, dalen er grå. Og stygg er ho, stova. Og slik skal ho stå.» På refrenget kommer unison koring, som fungerer godt.
Tor Jonssson Orkester: Einseto
- Just for the Records, 2016
- 14 spor, 50 minutt
- Produsenter: Hildegunn Hovde og Aslak Brimi
En annen velfungerende låt i samme landskap er den fandenivoldske «Kattmånadsvise», med gjestevokalist Aasmund Nordstoga. Både på denne og andre låter bidrar gitarspillet til Gudmund Bolstad Skjær til å løfte albumet. Gitarriffene drar uttrykket i en tyngre og mørkere retning, slik at det ikke blir for vakkert og likegyldig.
På deler av albumet bikker det likevel over i lyst og greit, noe som gir en følelse av at det er lang avstand fra Tor Jonssons liv til Lom anno 2016. Det skurrer når «Tor Jonsson Orkester» gir ut denne musikken, som er skrevet på oppdrag fra «Tor Jonsson-jubileet». Det blir noe kommunalt og offisielt over prosjektet. Ville Jonsson selv likt dette? (På samme måte kan vi spørre om Alf Prøysen ville likt hjembygdas hype, eller Jesus ville likt kirkens bruk av hans navn.)
På den andre siden: Jonsson er en populær poet, og selvfølgelig har ikke alle som leser, liker og bruker hans forfatterskap liknende livserfaringer som ham selv. Ingen har monopol på tolkninger av ordene. Og alt han skrev var ikke like tungt. Det vakre, lyse og sorgmuntre har også en plass her, som på «Kjærleikssong ved Tjørna» og den kjente «Når du er borte».
Selv om ikke alt er like interessant og ikke alt fungerer like godt stilmessig, er hovedinntrykket at Tor Jonsson Orkester har lykkes i å lage et helstøpt album, som vokser etter noen gangers lytting.