Når det gjelder tradisjon er det fortida en har framfor seg, framtida vet en ikke noe om. Altså er det bakspeilen som gir oversikten. Nasjonalromantikken ville Norge skulle kjenne att seg i egen kultur. Ole Bull drev da fra 1840-tallet i gang innsamlingen av bygdemusikk. Ut fra den tids valg av kildene innen bruksmusikken, vokalt som instrumentalt, vokste forståinga av begrepet folkemusikk fram. Små stuer var formatet. De ga små bevegelser til dansen, til aktiviteter/seremonier av ulike slag, hvor brukerne var tradisjonsbærere.
Gangaren – fordansen med oppnavnet «Halling» fra den gamle todelte polsk-dansen – var i ferd med å rive seg laus fra springaren og å gå sin egen veg som solodans. Med sine jevne taktslag var musikken til denne grei å ta i bruk for skaperne av den klassiske nasjonalmusikken, hvor Edv. Grieg: «Norsk dans nr. 2» til «Norge rundt» høres titt.
Springaren sto nå alene att som «polsken», med kort treertakt. Men gapet etter gangaren vart holdt oppe ved at de fortsatte å gå mellom springarene. Denne gåinga, som jeg filmet i levende bruk ennå på 1970-tallet, hvor siste rundsnuen vart danset musikken ut, bevarte springarene korte fram til vår tid sørover i Glommadalføret.
Midt på 1800-tallet kokte det av fornyelse. Inspirert av gangaren kom Polo-nesen i tredelt jevn takt. Masurkaen var utviklet fra springaren, men med jevne taktslag. Begge i gruppen «nyere danser» kalt gammeldans, ment for større dansesaler og tilpasset klassisk musikk.
Disse, samt framveksten av familie- og bygdeorkestre forskjøv noen steder den gamle takttrøinga fra én-to til tre-én i springaren.
Teologene hadde rukket å rotfeste den gamle todelte polsktradisjonen innen de i 1622 vart nektet å lære bort dans. De gjorde nå en viktig innsats med innsamling av folkemusikk. Men avskåret fra den «syndige» dansesituasjonen som hørte tradisjonen til, oppsto fare for feilsetting av taktstreker.
I stimulansen fra innsamlingen såg folkemusikerne på 1880-tallet en ny arena i konsertpodiet. Kappspell tok nå til både på markeder og ved ulike fjelloverganger. Først på langeleik og enkle blåseinstrumenter, men så kom både harding- og vanlige feler til.
Da musikken til de fraskilte dansedela vart vel korte til konsertbruk, skjøtet de i hop varianter av meloditemaet fra ulike spellmenn til en brukbar konsertlengde. Samme krav ventet så kappdansen. Ei lang historie med mange involverte, deriblant Telemark, Hallingdal og Gudbrandsdalen. «Turpols fra Østerdalen» oppsto på 1920–30-tallet fra et samarbeid mellom Ungdomslaget i Os og Nybrott i Vingelen.
Tradisjonen har alltid hatt blikk for samspellet mellom det som står fast og det som tilpasser seg. Med andre ord: et levende ståsted å søke fra.
I 1923 senket det seg endelig en paraply over fenomenet. Navnet vart Lands-laget for spelemenn, med Arne Bjørndal som leder fram til 1936, da som underavdeling i Noregs ungdomslag. I 1946 vart Landslaget for spelemenn (LfS) et eget forbund med Landskappleiken – og senere Landsfestivalen for gamaldans, som årlige samlinger.
Men grunnplanken for det hele var altså kappspellet fra 1800-tallet.
Etter forslag fra disse i 1999, la Norsk Kulturråd i 2001 fram «ei utgreiing om folkemusikk- og folkedanssektoren i Noreg» med tittelen: «Men vi skal koma i hug at tradisjonen alltid vert oppløyst og omskapt…» Om folkemusikk og folkedans i det seinmoderne Noreg.
Tittelen er sitat fra Arne Bjørndals (og Brynjulf Alvers) bok «- og fela ho let: Norsk spelemannstradisjon». «Dette er visdomsord som mange også i dag kan legge seg på minnet», skriver forfatteren for utgreiinga, Georg Arnestad, i forordet.
Men så kom UNESCO-konvensjonen til vern av den immaterielle kulturarv, som vart godkjent i statsråd 2. juni 2006, og ratifisert av Stortinget. Den kaster nytt lys over disse «visdomsorda» med å erklære world music og tiltakende globalisering som en trussel mot den immaterielle kulturarven.
Hva med en mer krevende innsikt?
Tradisjonen har alltid hatt blikk for samspellet mellom det som står fast og det som tilpasser seg. Med andre ord: et levende ståsted å søke fra.
Enhver tilpassing vil etter en tid ha glemt det foregående ved at den føres videre av nye generasjoner som det eneste de har sett.
Styrking av ståstedet er alternativet. Det kan gjøres ved å fornye gjennom det «glemte»; – Få fram att særtrekk som er oversett av praksis, noe jeg som kjent har samlet et omfattende materiale til.
Den todelte polskdans, med gangar i todelt- og springar i tredelt skeiv takt, var i 1814 en levende folketradisjon Norge nå var alene om, også med oppnavnet «Bonsk».
Jacob Aasen (1877–1968), Sørskogbygda i Elverum, spelte som unggutt til dans med den eldre Anders Likvern. Da Jacob senere byttet til Martinus «Amunds» (1846–1932) spurte han sin nye mentor hva han mente om musikken hass Anders? «–Joo, det er mye musikk i musikken hass Anders, men søvndyssende å danse etter,» var dommen!
Kanskje er det klokt å ta en pause i «oppløysinga» med å utrope en «Årets tradisjonsbærer» blant de foretrukne spellmenn kappdanserne bruker på Landskappleiken?
Teksten stod først på trykk i Arbeidets Rett mandag 4. april 2016.