«På Møsstrond» er en springar Johannes Dahle lagde etter han hadde vært på hesteslepp på Sundet på Møsstrond. Den er også tittelsporet på Trygve K. Vågens album med tre kvarter med solo hardingfelemusikk. Slåttene er delvis spilt inn på Møsstrond, hjemme hos Vågen, på den vegløse fjellgarden Austlid.
Det kan kanskje virke tungvint å få musikalske impulser på en avsides fjellgard. Men i virkeligheten vokste Vågen opp midt i smørøyet – med en solid familietradisjon, besøk av spellemenn og flere slåtteinteresserte i bygda. For Møsstrond har lenge hatt en levende folkemusikktradisjon. Det mest kjente navnet er Håvard Gibøen (1909–1873), den legendariske spellemannen som levde samtidig med Myllarguten.
Trygve K. Vågen er direkte etterkommer etter Gibøen, men tradisjonslinjene går lenger tilbake. Vågen skriver i tekstheftet: «Berre kuriøst kan eg nemne at det har vore spelemenn i mi slekt heilt tilbake til sjuande ledd, som var Tor Kolbeinson Knaben (1692–1786).» Vi kjenner uhyre få spellemenn i det hele tatt som er født så tidlig som på 1600-tallet. Så dette er ikke bare en kuriositet, men noe som viser at Vågen tilhører en særdeles lang tradisjonslinje, og at mye av slåttemusikken må være preget og slipt av alle generasjonene den har gått gjennom.
Plata er nominert til Folkelarmprisen 2019 i klassen solo. Klikk her for en oversikt over alle de nominerte platene.
Trygve K. Vågen: På Møsstrond
- Ta:lik/NRK arkiv, 2018
- 18 spor, 46 minutter
- CD produsert av Gunn Sølvi Gausemel, NRK
- Opptak produsert av Leiv Solberg (Oslo, 2002) og Anders E. Røine og Niels J. Røine (Møsstrond, 2018)
I 1993 ga Trygve K. Vågen ut sin første plate, som inneholdt Gibøen-musikk som ikke hadde gått via Dahle-tradisjonen (altså Knut, Johannes og Gunnar Dahle). Denne gangen har han med musikk fra flere kanter. Mye er etter Johannes Dahle, men Vågen har også med slåtter fra flere spellemenn han har lært fra, i tillegg til materiale fra innspillinger. I tekstheftet, der Vågen skriver om sin musikkhistorie, forteller han om betydningen av båndopptakeren: Da den kom, kunne han gjøre opptak fra radioen av utøvere han ikke hadde møtt personlig.
Vågen spiller gjennomsolid og stilsikkert, både når det gjelder takt og form. Klangen fra instrumentet er åpen og forsiringene er krystallklare. Dette er førsteklasses framføringer av teleslåtter.
Etter platas første klangfulle slåtter kommer det et brudd med spor fem, «Jondølen». Tonaliteten her er annerledes og mer gammelmodig, og den store, nærmest glinsende klangen er borte til fordel for en nærmere og kanskje mer «hverdagslig» klang. Dette gjelder for åtte slåtter som kommer etter hverandre i en bolk, før de klangfulle og mer strøkne sporene vender tilbake. Innspillingene er gjort i to omganger, noe er eldre opptak og noe er nytt til denne plata. Jeg tenker først at vi med dette tydelige musikalske bruddet går bakover i tida, og at det er synd at spillet på Møsstrond har blitt forflatet med tida. Så viser det seg at det er omvendt: Opptakene som fortoner seg mest «glatte» er de eldste, spilt inn i NRKs Store Studio i 2002, mens de øvrige er spilt inn i 2018 hjemme hos Vågen.
De slåttene som høres eldst ut er de nyeste opptakene.
De slåttene som høres eldst ut er altså de nyeste opptakene. Jeg skal ikke spekulere på grunnen, verken til Ta:lik eller Vågens valg av slåtter eller opptakslokalitet. Men det er interessant at de nyinnspilte slåttene går på andre felestiller og dessuten på lavere stemte instrumenter. Dette gir en mer uvanlig tonalitet og en annen stemning enn slåttene spilt inn i Store Studio. Blant høydepunktene blant de nye opptakene – foruten «Jondølen» på felestillet forstemt – er «Halling etter Jørn Hilme» og «Tussebruri», begge på låg bas. Dette er medrivende og nærmest meditativ musikk. Noen av de alderdommelige slåttene låter kanskje litt rufsete, noe som kan skyldes at Vågen har hatt mindre tid til spilling i det siste, som han selv skriver i tekstheftet. Men det er ikke ødeleggende for helheten; det er snarere noe som bidrar til mer motstand og oppmerksomhet i lyttingen. Et gjennomført perfekt og glatt album ville fort blitt likegyldig.
På en måte spriker altså plata både opptaksmessig og musikalsk. Men kontrastene er berikende, og skaper en fin dynamikk og variasjon i helheten. Grepet med å plassere nyinnspilte slåtter – med delvis annen tonalitet og med større nærvær i klangen – i midten, omkranset av klangrike opptak fra Store Studio, fungerer svært godt for helhetsproduktet.
Mange kjente telemarksslåtter kommer som perler på snor, og det er vanskelig å trekke fram noen spor som bedre eller mer framtredende enn andre. Personlig liker jeg godt slåtter som ikke er så utbygde, som «Knut Bekkjin’», en gangar som en Knut Bekkjin’ skal ha spilt for Myllarguten. Den har en nokså enkel oppbygging, uten de store utbroderte motivene som ofte brukes i Telemark.
På Møsstrond er albumet for dem som liker solid og tradisjonelt hardingfelespell. Jeg kan trygt anbefale dette for alle lyttere, både fra innsida og utsida av hardingfeleklubben.
