Folkedans for barn er sunn fysisk aktivitet tufta på lange folketradisjoner. Folkedansen gir positiv mestringsglede og sosial tilhørighet – uten konkurranse- eller prestasjonspress. Gjennom dansen tilegner barna seg verdifulle ferdigheter, både enkeltvis og som flokk. Terskelen er lav og kvaliteten høy: Alle kommer i gang ved å lære av sidemannen, samtidig som aktiviteten er rotfesta i kulturarven.
Men folkedans er en marginal fritidssyssel i dag. Norsk ungdom, både de med minoritets- og majoritetsbakgrunn, har ingen grunn til å skulle lære å føle seg «mer norske» gjennom folkemusikk og folkedans. Det er tvert om den norske tradisjonen som er avhengig av ungdom fra alle grupper for å overleve. Folkemusikken og folkedansen må være en integrert del av det norske mangfoldet, også i byene – kanskje særlig der.
De som kommer med i folkedansen når de er små, tar med seg både danseglede og personlig trygghet inn i tenåra og voksenlivet. Barna er det kritiske leddet i overføringa mellom generasjonene, og sikrer at arven blir holdt levende. Det må derfor bli satsa på brei front i barnehage, skolefritidsordning og skole – hvis vi skal få barna med før det er for seint.
Les også:
Strategi for folkemusikk og folkedans – informasjon fra Kulturdepartementet (KUD); nederst på sida finner du lenker til alle mottatte skriftlige innspill
Det lokale må stå sentralt i en strategi for folkemusikk – kronikk av Lene Furuli, publ. 9.10.2020
Folkedans i skolen: betraktning fra et langt lærerliv – kronikk av Knut Olav Mygland, publ. 31.5.2018
Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 15. desember 2020 (lenke her; krever Klassekampen-abonnement). Kronikken er en bearbeida og forkorta versjon av Barnelaget i Oslos innspill til KUDs arbeid med ny folkemusikk- og folkedansstrategi (klikk her for å lese hele innspillet fra Barnelaget).
Danseledere og folkemusikere har pedagogiske evner og et repertoar som er velegna for nybegynnere, og de veit hvordan de skal trollbinde og fryde ungene. Men vi har for få profesjonelle ledere på feltet. Vi må øke utdanningskapasiteten, og få opp en fullverdig folkedanspedagogisk utdanning ved flere studiesteder.
Kulturdepartementet skal nå, for første gang, legge opp en strategi for folkemusikk og folkedans. De har definert området som et særskilt statlig ansvar, og vil «skissere virkemidler som kan bidra til bedre måloppnåelse», som det så fint heter. Men det finnes per i dag ingen omforente mål på nasjonalt nivå. Departementet må derfor peke ut ei retning for arbeidet de kommende åra.
De strategiske måla må være ambisiøse, men konkrete, som for eksempel:
- Folkemusikk og folkedans skal bli en like stor folkebevegelse som korps og kor.
- Alle nasjonale høytider og markeringer blir offisielt feira med massemønstring av folkemusikk og folkedans.
- Alle barn har gratis folkemusikk- og folkedanstilbud fra barnehage til videregående skole.
Sjøl om det er åpenbare behov for finansiell styrking over hele feltet, kommer ikke strategien til å kunne gi signal om friske budsjettmidler eller omprioriteringer. Men den kan være første skritt for å få til et samla nasjonalt løft – og bare dét vil være et stort framskritt.
Staten kan sette i gang, drive fram og få evaluert samarbeidsprosesser og fellesprosjekt mellom aktørene på området. Kommunene, akademia, frivillige organisasjoner, stiftelser, private kulturforetak og gavegivere må motiveres til å samordne sine tiltak.
Folkemusikk og folkedans er levende brukskultur, og uatskillelige deler av én og samme aktivitet. Mange av høringsinnspilla til strategien peker på behovet for stabile strukturer nasjonalt og regionalt. Først bør vi som driver med dette, rydde opp i vår egen struktur. Departementet legger forhåpentligvis opp til å behandle området som ett integrert hele – noe som ikke er opplagt, når vi ser hvordan feltet har organisert seg sjøl.
Et effektivt strategisk bidrag ville være at våre to overlappende nasjonale forbund, Noregs Ungdomslag (NU) og FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans, slår seg sammen. De har riktignok et formalisert samarbeid på folkedansområdet, og vil begge på sitt vis kunne hevde at det er nettopp deres organisasjon som har det mest overgripende formålet.
Men for oss på grasrota er dobbelorganiseringa urasjonell og arbeidskrevende. Vi ønsker å skape et felles miljø for den lokale folkemusikk- og folkedansaktiviteten. Det holder ikke at bare de mest aktive ildsjelene har tilhørighet i begge leirer.
Vi må øke utdanningskapasiteten, og få opp en fullverdig folkedanspedagogisk utdanning ved flere studiesteder.
Fraksjoneringa er en historisk overlevning fra tider med andre samfunns- og kulturkamper enn dem vi har i dag. Men den henger også sammen med den evige striden om hva vi skal regne som norsk folkemusikk og folkedans. Hvis den nye strategien skal ha noen mening, må departementet definere presist hva den skal handle om. Sjøl om det skulle bety å tråkke noen på tærne.
Dette handler om mye mer enn bevaring, formidling og utvikling av kulturuttrykk. Landet trenger en folkemusikk- og folkedanspolitikk som aktiverer kulturen og aktiviserer folket. Den nye strategien blir også en folkehelsestrategi. I barnehage, skolefritidsordning og skole må folkedans være fysisk aktivitet, ikke klasseromspensum.
Den mest effektive bevaringa er når hver oppvoksende generasjon har internalisert tradisjonen, og kan føre den videre til neste slektsledd. De grunnleggende ferdighetene kommer fra det å være sammen med og herme etter personlige forbilder, ikke gjennom formalisert skolering eller studier av artefakter.