To av vår tids mest omtalte samiske artister er Torgeir Vassvik og Marja Mortensson. Vassvik (f. 1962) er fra Gamvik i Finnmark og platedebuterte i 2006 med albumet Sáivu, som fikk gode kritikker. Etter hvert etablerte han prosjektet Vassvik, hvor han hentet inn både strykere og andre musikere. Som artist representerer Torgeir Vassvik det nordsamiske området, og mye av musikken han komponerer, bygger på elementer fra kystsamenes tradisjonelle joik. Han kombinerer i tillegg joik og strupesang, og benytter både tradisjonelle og nyere instrumenter ved siden av ulike former for naturlyder.
Marja Mortensson (f. 1995) er født og oppvokst i Svahken sijte, eller Elgå reinbeitedistrikt, i Engerdal i Hedmark. Hun har de siste årene tatt tak i og gjenopplivet den sørsamiske joiken, som er utgangspunktet for det meste av musikken hennes, og i 2017 platedebuterte hun med albumet Aarehgijre – Early Spring. I tillegg har hun hentet inspirasjon fra den umesamiske joiken på svensk side, hvor hun har musikalske røtter på farssiden. Hun komponerer også en god del musikk selv, og ved siden av solokarrieren deler hun og Hilde Fjerdingøy frontkvinnerollen i bandet Moenje.
Nå har nylig både Torgeir Vassvik og Marja Mortensson kommet ut med nye plater med henholdsvis Vassvik og Moenje. Selv om joiken står sentralt på begge utgivelsene, representerer de to platene ganske forskjellige tilnærminger til den samiske joiketradisjonen. I tillegg har begge gruppene med noen av våre fremste yngre utøvere innenfor norsk folkemusikk.
Denne anmeldelsen ble først publisert i magasinet Folkemusikk nr. 3/2019, og er publisert på nett i forbindelse med at andre episode av Folkemusikks podkast publiseres – et portrett av Hilde Fjerdingøy i Moenje.
Moenje: Klarvær
- Kirkelig Kulturverksted, 2019
- 10 spor, 43 minutter
- Produsert av Erik Hillestad
Moenje: Joik møter pols
Moenje betyr klarvær på sørsamisk, og Klarvær er da også tittelen på bandets debutplate. På flere måter er utgivelsen et møte mellom den sørsamiske og til dels umesamiske joiken og norsk folkemusikk, da først og fremst slåttemusikken på Helgeland. Det er her gruppens toraderspiller Hilde Fjerdingøy har sin viktigste musikalske forankring. Hun bidrar både med tradisjonelle slåtter, for det aller meste polser, og egne nykomponerte melodier.
Slik befinner mye av musikken til Moenje seg i et grenseland mellom joik og pols, to musikalske tradisjoner som gruppen har som intensjon å skape en slags syntese av. I tillegg forsterkes slåtteelementet gjennom Jo Einar Jansens felespill, mens bassist Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslager Øystein Aarnes Vik tilfører Moenjes musikk også mer improvisatoriske innslag. Det er gruppen selv som står for alle arrangementene.
Syngemåten og repertoaret til Marja Mortensson baserer seg i hovedsak på eldre opptak og nedskrifter av sør- og umesamisk joik. I tillegg har hun reist rundt på innsamlingsturer og fått tak i enkelte fragmenter av joik i levende tradisjon. Hun forteller også at Frode Fjellheim, morens søskenbarn, har betydd mye for hennes musikalske utvikling. På bakgrunn av disse impulsene har hun utviklet en egen joikestil, som både er tradisjonell og samtidig nyskapende, og ikke minst svært uttrykksfull. På platen kommer dette blant annet til uttrykk i «Åabpa annan vuelie», en tradisjonell joik fra Tärnaby i Sverige, og «Korgen», en fin sammensetning av en polsdans fra Korgen og en nylaget joik av Mortensson, «Gaavestahke». Hun synger også en svensk slengpolska og en sørsamisk barnesang, og noen ganger ligger sangen hennes på grensen mellom joik og annen sang.
Fire av sporene på platen er sammensatt av en samisk melodi og en danseslått fra Helgeland, mens to spor er tradisjonelle polsdanser spilt instrumentalt. På de øvrige melodiene er utgangspunktet enten en norsk eller en samisk melodi som er arrangert slik at de to musikkstilene langt på vei utfyller hverandre og smelter sammen.
Blant de beste sporene vil jeg spesielt trekke fram den sørsamiske barnesangen «Måjhtah bist laevie frida», som er satt sammen med en nyskrevet vals av Hilde Fjerdingøy. Flott klinger også «Lapp-Nils», en polska etter denne legendariske storspelemannen fra Jämtland. I tillegg svinger det skikkelig av den tradisjonelle polsdansen «Velfjord», som framføres instrumentalt.
Moenje lykkes stort sett godt med sitt grenseoverskridende prosjekt, og noen av arrangementene er førsteklasses. Mortenssons vokale bidrag fungerer flott i samspillet – først og fremst med Fjerdingøys torader, men også med de andre instrumentene. Slik klarer gruppen å skape et nytt og samlende musikalsk uttrykk som framstår naturlig og ikke forsert eller kunstig. Dette skyldes ikke minst at Moenje består av svært dyktige musikere. De viser samtidig at veien kanskje ikke er så lang fra polstradisjonen i dette området til den sørsamiske joiken.
Vassvik: Joik, jazz og elektro
Også på Vassviks plate finner vi noen av landets fremste yngre folkemusikkutøvere. Brødrene Hans P. og Rasmus Kjorstad fra Sør-Fron bidrar begge med felespill, mens Audun Strype står for gruppens lyddesign. Torgeir Vassvik spiller, ved siden av å joike, en rekke ulike instrumenter, hvorav gitar og elektronikk er mest framtredende.
På Gákti finnes ingen slåtter eller norske folketoner, kun noen få fragmenter og feleriff trekker linjer til norsk feletradisjon. Mange av melodiene har et sterkt preg av nyskaping og eksperimentering, gjerne med inspirasjon fra både jazz og samtidsmusikk, og elektronikken har en sentral plass i lydbildet. Vassvik gjengir i liten grad bestemte joikemelodier, men benytter joiketeknikker til å skape effekter og nye klanger sammen med strupesang og instrumenter som munnharpe og rammetromme.
Gákti begynte med ti nyskrevne låter av Torgeir Vassvik, som gruppen videreutviklet, arrangerte og spilte inn våren 2018. I tillegg ble seks låter som Vassvik selv har spilt inn og mikset, integrert i det opprinnelige materialet. De tilfører platen enda større klangfarger og mer variasjon i uttrykket. Dette er på mange måter et krevende album, som man nok bør lytte grundig gjennom flere ganger før man får ordentlig grep om musikken.
Vassvik: Gákti
- Heilo/Grappa, 2019
- 16 spor, 57 minutter
- Produsert av musikerne
Torgeir Vassvik har langt på vei et animistisk utgangspunkt for både joiken og den øvrige musikken sin, en tilnærming som bygger på den religiøse oppfatningen at alt man finner i naturen, har sjel. Han forener elementer i musikken, som korte riff, ostinater og suggererende grunnrytmer, med ulike naturlyder på en måte som framkaller en meditativ og nærmest transelignende effekt. Det er blitt sagt om Vassvik at musikken hans på mange måter kan sees på som et speilbilde av den vakre, men utfordrende kystnaturen i Finnmark og det arktiske området ellers. Fornyelsen til tross er man aldri i tvil om hvor denne musikken har sine røtter.
Ikke alle sporene på Gákti er like interessante; tidvis kan musikken bli litt sprikende og uten retning. Blant platens beste spor vil jeg særlig trekke fram den rolige og stemningsfulle «Sister» (alle sporene har både engelsk og samisk tittel, sistnevnte er her utelatt av plasshensyn, journ. anm.), den rytmisk spennende «Sun in December», den litt snillere og mer melodiøse «Father is an eagle» og ikke minst «The storm is coming in», som åpner med et fint gitarriff, men kulminerer i et noe mer kakafonisk preget sluttparti. Mest preg av norsk folkemusikk finner man i den instrumentale «Drifting wood», hvor samspillet mellom de to felene står sentralt. La meg nevne at platen også inneholder et mer politisk spor, «Voodoo against Arctic oil drilling», hvor det advares musikalsk mot utbyggingen av oljeindustrien i det arktiske området.
Samme utgangspunkt – ulike resultat: Moenje og Vassvik viser med sine to utgivelser at møtet mellom den samiske joiketradisjonen og musikere med røtter i norsk folkemusikk kan føre til høyst ulike resultater. Mens Moenje legger hovedvekten på å finne fellestrekk og møteplasser mellom de to musikktradisjonene, ønsker Vassvik i stedet å vise hvordan elementer fra både joik og felespill sammen med en solid dose elektronika kan benyttes til å skape et nytt og unikt klangunivers.