Gårdbrukeren, veivokteren, musikeren og komponisten Peter L. Rypdal (1909–1988) levde hele livet i Tresfjord i Romsdal, ei bygd med et blomstrende musikkliv og arnestedet til mange nasjonalt kjente musikerfamilier, uavhengig av sjanger. Morfaren, spelemannen og militærmusikeren Jakob L. Kjersem (1862–1944), var hans første og viktigste læremester. I folkemusikk-kretser er nok Rypdal mest kjent som felespiller, og mange vil ha fått med seg at han han også er opphavsmann til flere kjente og kjære komposisjoner.
(Så kjente, faktisk, at navnet til opphavsmannen ofte har gått tapt og komposisjonene hans har blitt tatt for allemannseie, en del av tradisjonen. Det får tas som et kompliment! Jeg må innrømme at det var nytt for meg at den kjente bruremarsjen «Sommarbrudlaup» var hans verk.)
Rypdal var en markant og mangslungen musikkpersonlighet som favna vidt. Han begrensa seg på ingen måte til den eldre tradisjonsmusikken i området, verken som utøver eller komponist, og var like ivrig med i orkesterforeninga som i spelemannslaget. Han trakterte i tillegg til fela også klarinett og cello. Både i stil og teknikk vitner komposisjonene hans om god fortrolighet med kunstmusikken, med særlig tydelig innflytelse fra stilen en gjerne forbinder med komponister som Per Bolstad (1875–1967).
Jorun Marie R. Kvernberg: Vegvaktaren. Slåttar av og etter Peter L. Rypdal
- Kvernberg Forlag, 2020
- 154 s., spiralhefte
- Notenedtegninger av 50 melodier
- Tekstbidrag av Jorun Marie R. Kvernberg, Arild Hoksnes og Henry Vike
Noter og god tekst
Boka Vegvaktaren, oppkalt etter en av komposisjonene til hovedpersonen, kom til etter et initiativ fra Romsdal Spelemannslag. Laget spurte datterdattera hans, Jorun Marie Rypdal Kvernberg, om å redigere en ny versjon av et handskrevet notehefte med Rypdal-komposisjoner, utgitt i 1986. Det takka hun heldigvis ja til, men det blei fort klart for henne at den nye versjonen burde inneholde mye mer enn originalheftet.
Resultatet har blitt ei fyldig bok med 50 melodier i alt: 28 Rypdal-komposisjoner, 21 tradisjonelle slåtter fra Rypdals repertoar og, som bonus, valsen «Til ein ven» av Henry Vike, dedisert til Peter L. Rypdal. Notematerialet dominerer boka, men velskreven tekst supplerer bildet av komponisten og utøveren Peter L. Rypdal. Her har utvilsomt det nære slektskapet mellom forfatteren og hovedpersonen vært en stor fordel. Leseren får innblikk i detaljer av et slag som neppe ville overlevd utenfor familiekretsen. Det setter komposisjonene i en kontekst og gir boka en personlig dimensjon som den vinner på.
Jorun Marie R. Kvernberg er riktig nok ikke helt aleine om å bidra med tekst: Hun har fått spelemannen, kåsøren, radiomannen og forfatteren Arild Hoksnes med på laget. I en kort artikkel, «Musikkhistoria som ikkje er skriven», setter han fingeren på flere svært viktige poeng, bl.a. når det gjelder den gjengse oppfatninga av en «spelemann». Med Peter L. Rypdal som et lysende eksempel, hevder han at nettopp den merkelappen er altfor snever: Den definerer ut – ja, nærmest mistenkeliggjør – utøvere som ulykkeligvis har breiere musikalsk smak enn den vesle klanen av «rettvise», for å bruke Hoksnes sitt uttrykk.
Han avslutter artikkelen med et retorisk spørsmål: «… Så kan hende at Peter L. Rypdal også var pop-musikar? Det skulle ikkje forundre meg.» Enkelte synes kanskje at dette låter søkt og flåsete; men jeg mener Arild Hoksnes her er inne på noe helt vesentlig. Etterlevninger av nasjonalromantisk tankegods hindrer oss i å se folkemusikken i det store musikkhistoriske bildet. Musikk har aldri eksistert i et vakuum, noe mange av de store stilskapende spelemennene er gode bevis på. De har definitivt hatt åpne sinn og ører for nye impulser, og har heller ikke av idealistiske grunner nekta seg sjøl å utforske andre musikkformer som pirra nysgjerrigheta.
Nettopp en slik utøver var Peter L. Rypdal. Ironisk nok, likner han på den måten mer på de ikoniske fornyerne på 1800-tallet enn på en moderne, «rettvis» folkemusikkutøver.
Musikk for enhver smak
Boka er i A4-format og, som seg hør og bør for ei notebok, ringinnbunden. (Fordelene med slik innbinding kjenner alle som har prøvd å få ei vanlig bok til å holde seg åpen uten å bli holdt.) Fotografier ledsager teksten, og sammen med Osvald Hjelseth sine tegninger, bestilt spesielt til det første heftet med Rypdal-komposisjoner, liver de opp det visuelle uttrykket.
Notebildet er ryddig og lettleselig. Forfatteren redegjør for valga hun har gjort i transkripsjonsarbeidet, som bl.a. innebærer å utelate variasjoner og mer subtile detaljer. Mindre rutinerte notebrukere vil helt sikkert sette pris på det, samtidig som de mer rutinerte neppe vil savne et notebilde med mer musikalsk informasjon. Kvernberg henviser dessuten til Olav Sæta sine transkripsjoner i Norsk folkemusikk, Serie II. Slåtter for vanlig fele, bind 5, der mer detaljerte versjoner av flere av de eldre slåttene finnes.
Hvor breit boka treffer når det gjelder det tekniske nivået, er litt mer usikkert. De aller fleste av Rypdals komposisjoner krever posisjonsspill og vil definitivt være langt utafor komfortsonen til mange spelemenn. Men det burde ikke skremme noen fra å prøve. Fingersettinga er nemlig stort sett oppgitt. For min egen del kan jeg si at å kreke seg gjennom noen av de mer kompliserte komposisjonene, ga et spennende innblikk i stilen og en dypere forståelse av Rypdals tekniske ferdigheter.
For dem som ser sine egne spilletekniske begrensninger eller foretrekker å holde seg på trygg, kjent grunn, kan det være nyttig å vite at de fleste melodiene er forsynt med understemmer som stort sett holder seg trygt i første posisjon. Kort sagt: En notelesende felespiller som er så heldig å ha én til av samme slaget i husstanden, har mange hyggelige musikkstunder å se fram til.
De aller fleste av Rypdals komposisjoner krever posisjonsspill og vil være utafor komfortsonen til mange spelemenn. Det burde ikke skremme noen fra å prøve.
Boka inneholder noen arrangement for tre feler, i tillegg til to for fire feler. Dessuten er arrangement for den «klassiske» danseorkesterbesetninga, to feler, klarinett og cello, representert. Arrangørene er Peter L. Rypdal sjøl og i enkelte tilfeller folk i den nære og over gjennomsnittet musikalske familien, inkludert forfatteren. Med blant komposisjonene finnes også seks sanger, fire arrangert for blanda kor og to for én stemme med ulike typer instrumentfølge. At flere av de fyldigere arrangementa er gjengitt både i partitur og med hver stemme enkeltvis, gjør sitt til at boka er tjukkere enn antallet melodier skulle tilsi.
Jorun Marie R. Kvernberg har forsynt flere av de tradisjonelle slåttene med understemme for ei ekstra fele. To bruremarsjer er arrangert for tre feler. I motsetning til de fleste av komposisjonene til Peter L. Rypdal, er ingen av forfatterens arrangement forsynt med akkordbesifring. De fleste folkemusikktypene er representert i boka, men valsene og springdansene dominerer.
Vegvaktaren har blitt ei personlig bok, et nært portrett av en følsom utøver som fulgte hjertet sitt, uten tanke på snevre musikalske båser. På en forbilledlig måte viser den ikke bare den musikalske bredden hans, men også holdningene og tankene han gjorde seg om musikk. Boka bør være obligatorisk for alle felespillende romsdalinger, og for vidsynte fiolinlærere i kommunale musikkskoler landet rundt, burde den være et kjærkomment tilskudd til notelitteraturen.
Hadde jeg vært Peter L. Rypdal, hadde jeg vært såre fornøyd med resultatet og ikke så reint lite stolt av datterdattera mi!