Artikkelen sto først på trykk i Folkemusikk nr. 4/2020, som er i salg nå.
Kappleiken har en spenning i luften. Når en sitter og venter før en skal inn på scenen, går tida så uendelig sakte. Kanskje skulle man ha vært på toalettet, for magen kjennes nervøs. Det er to slåtter som skal fremføres, og det er et hav av slåtter å velge i. Det gjelder å finne den gode følelsen i slåttene, og man må virke trygg, men samtidig spontan. Det hele står og faller på en selv og tre dommere som sitter der med hver sitt skjema, og vurderer det de hører. I tillegg sitter et veldig kyndig publikum og lytter. Det er fascinerende at tusen mennesker kan sitte inne i en idrettshall en varm sommerdag og være helt stille mens kappleiksdeltakeren gjør sitt beste.
Så skal det skje, og endelig skal scenen entres. Man titter ut i salen og ser kjente og blide fjes. Konferansieren ønsker lykke til, og nå får det bære eller briste. Så skjer det: Etter to takter kommer godfølelsen. I dag er Dagen. Fela er god, slåttene er gode og spellmannen er i godt humør.
Vi har hatt kappleiker lenge i Norge. Den første vi vet om ble arrangert, var i Bø i Telemark i 1888, der åtte spellmenn deltok med fem slåtter hver. Utropt til vinner den gang ble mesterspellmannen Lars Fykerud (1860–1902) fra Sauherad. Første landskappleik ble arrangert i Bergen i 1896 i regi av Vestmannalaget, og Landskappleiken har siden blitt Norges største folkemusikkarrangement.
I den tidlige kappleikshistorien er det ofte hardingfela som står i sentrum. Det er også naturlig siden de første kappleikene ble arrangert i område der hardingfela rår. Men hva med den vanlige fela? Når kom den inn i kappleikshistorien? I dag tar vi alle klassene på landskappleiken for gitt, og regner dem alle som fast inventar. Men veien dit har vært lang, og har en spennende historie.
Første fele på Landskappleiken
I Norsk kappleiksoge ved Kjell Thomsen kan man lese følgende fra Landskappleiken 1914 i Bergen: «På denne kappleiken kom og den 80 år gamle spelemann Jørgen Wehn frå Røros. Han spela sine Rørosslåttar ypperleg, men då det ikkje var klasse for vanleg fele vart der ingi premie på han.» Som man leser var det i 1914 ingen klasse for vanlig fele, kun en hardingfeleklasse.
Jørgen P. Wehn (1834–1922) var født i Ålen i Trøndelag og var søskenbarn av storspellmannen Anders Haugen (1852–1927). Spellmann, kirkesanger, lærer og stortingsmann Anders Reitan (1826–1872) var Wehns onkel, og lærte ham også å spille fele. Spellmann var også Wehns bestefar Jørgen P. Reitan (1784–1863), født Rugelsjøen. Slik hadde Wehn en solid tradisjon og var av de fremste i sin tid til å formidle folkemusikktradisjonen fra Røros-distriktet.
Men fra Ålen er det langt til Bergen. Hvorfor finner man Wehn blant dem som deltok på kappleiken i 1914? Wehn var på denne tida blitt pensjonist, etter å ha vært stasjonsmester i Haltdalen, en stilling han hadde hatt fra Rørosbanen ble åpnet i 1877. Med åra bosatte flere av Wehns sønner seg i Bergen. Wehn var ofte på besøk hos dem, og kanskje slik ble han kjent med spellmannsmiljøet i byen. En av dem han ble kjent med var felespiller og samler Arne Bjørndal (1882–1965).
Ved søk i gamle utgaver av Bergens Tidende finner man en annonse for kappleiken i 1914. Det reklameres for «Fest-Stemna i Turnhalli». Blant alle innslagene det reklameres for står det: «Gamla Røros-Slaattar, spela av en Ottiaaring». Wehn stilte ikke bare på kappleiken, han hadde i tillegg en egen underholdningsavdeling. Hvorfor vet man ikke, men vennskapet med Arne Bjørndal kan være en forklaring. Bjørndal skrev også ned mange slåtter etter Wehn. Det kan tenkes at siden Wehn underholdt, ble han oppfordret til å spille på kappleiken selv om det ikke var egen klasse for vanlig fele.
Marknad og ukvemsord i Trondheim
Jørgen P. Wehn deltok på flere kappleiker. Den første kappleiken som ble arrangert i Trøndelag var i Trondheim i januar 1917, som del av en «målmarknad» arrangert av Trønderlaget. Det var stor interesse for kappleiken, og avisa Nidaros skriver den 18. januar at tolv spellmenn hadde meldt sin ankomst. På denne kappleiken foregikk dømmingen på en litt annen måte enn i dag. På selve kappleiksdagen foregikk alt på ordinær måte: En etter en kom spellmennene frem på podiet og spilte tre selvvalgte nummer for dommere og publikum. Men også dagen før kappleiken måtte spellmennene spille for publikum i egne rom, og blant publikum var dommerne som ikke ga seg til kjenne. Dommere var fiolinist Fossum, musikksersjant Andersen og kirkesanger Nils Indset. Kappleiken tiltrakk spellmenn fra hele Midt-Norge, og vinneren av kappleiken ble Nils Bakke (1887–1969) fra Kristiansund.
På kappleiken i Trondheim var Wehn på 82 år eldste deltaker; den yngste var en 13 år gammel Hilmar Alexandersen (1903–1993) fra Beitstad i Steinkjer. Hilmar kom senere til å referere ofte fra denne kappleiken, for det var den eneste han noensinne deltok på. Han så hvor nervøs deltakerne var, og mintes at konkurrentene utvekslet noen ukvemsord til hverandre. Fra da av ble det feil for ham å konkurrere i musikk. Hilmar husket ikke alle som deltok, men han husket Wehn godt – plassert med fela inntil brystet med gode slåtter og sitt karakteristiske hvite hår!
Deltakerne på kappleiken i Trondheim 1917 spilte vanlig fele. Men det er verdt å merke seg at dommerne kom med en anbefaling til deltakerne om at de burde gå over til hardingfele. Selv om enkelte spellmenn skaffet seg hardingfele, fikk instrumentet aldri noen stor plass i Trøndelag. I et leserinnlegg i avisen Fjellposten 9. februar skriver en anonym innsender at «eiendomeligheterne ved den trønderske musik forsvinder med denne felen [hardingfelen]», og legger til at Jørgen P. Wehn også er enig i dette.
Deltakerne på kappleiken i Trondheim 1917 spilte vanlig fele. Men det er verdt å merke seg at dommerne kom med en anbefaling om at de burde gå over til hardingfele.
Noen år senere skrev spellmann Olav Haugen fra Ålen, sønn av Wehns søskenbarn Anders Haugen, et innlegg i avisa Fjell-Ljom med overskriften «Hardingfela og Rørospolsen». Olav Haugen er veldig tydelig på at hardingfela ikke hører hjemme i Røros-distriktet: «Den enkle og sterke utforming denne dans [rørospolsen] har fått, tåler ingen omplanting på et nytt instrument. Den vilde temmelig snart miste sitt sterke preg av enkelhet – og på samme tid tyngde og spenstighet. Den er ryggrad i Rørospolsen, og det bør den beholde.»
Den siste kappleiken Wehn deltok på, var Landskappleiken i Oslo 1919. Det var lenge ukjent at Wehn deltok på den; det kom ved en tilfeldighet frem i noen notater Anders Haugen etterlot seg. I arkivet etter konservator og folkeminnesamler Rikard Berge fra Rauland i Telemark, finnes deltakerlista for kappleiken, som viser at hele 29 spellmenn deltok, de fleste fra Telemark, Buskerud og Hordaland. Wehn var nok en gang eneste deltaker på vanlig fele, og i programmet står å lese at han spilte «utenom konkurransen».
Rikard Berge har i en notatbok skrevet hva alle som deltok i 1919 spilte, og hvordan det låt. Om Wehn skriver Berge at han «spela ein brudeslaatt som Bjørnstjerne Bjørnson høyrde da han var paa Kvikne og vart så gripen at han dikta Brudeslåtten (Bjørnsons siste bondefortelling). Wehn er nevø av Anders Reitan. Han hev dikta slåttar i heimbygdsstil.» Brudemarsjen er med tida blitt en av Norges mest spilte, både i korps, orkester og kor og selvfølgelig på fele.
Wehn døde i 1922, og i ettertid kan man si at han bidro til å få den vanlige fela inn som egen klasse på landskappleiken. Som eneste deltaker på vanlig fele, blant spellmenn på hardingfele som har fått stor posisjon i folkemusikkhistoria vår, ble Wehn lagt merke til. Med seg tilbake til Røros-distriktet tok han tanker om hvor viktig det var å ta vare på de gamle slåttene, noe han skrev flere avisinnlegg om.
Da Ørsal møtte Myllargutens sønn
Første gang det ble konkurrert med vanlig fele på en kappleik, var i Ålesund i 1902. Året før hadde temaet om å arrangere en kappleik vært oppe i Sunnmøre frisinna ungdomslag, og 2. desember 1901 gikk invitasjonen ut. Deltakerne skulle spille en halling og to springere, eller to springere og en halling; dessuten en huldreslått eller en folketone, om noen ønsket. 17 spellmenn meldte seg og 14 møtte den 19. januar 1902. Avisene melder om stor interesse, og at mange publikummere ikke kom inn i lokalet.
Mange av dem som deltok var eldre spellmenn, med Rasmus Breivik, født i 1822, som den eldste. En av avisene som refererer fra kappleiken skriver om Breivik: «De fleste tænkte vel, at han neppe længer havde herredømme over sit instrument. Han var da ogsaa skjelvhendt, at han ikke selv kunde slag fløte i kaffen sin. Men det kom liv i gamlingen, da felen var stemt. Han spillede meget godt og man kunde mærke, at han levede helt i sit spil. Han fik ogsaa af publikum kraftig hyldest da han forlot kamppladsen.» Vinner av kappleiken ble Ivar Kjeldstad (1868–1914) fra Sunnylven.
Kappleiken i Ålesund i 1902 ble en viktig for mange spellmenn på Sunnmøre. Nå våknet interessen igjen for den lokale gamle folkemusikken blant felespillerne. En av dem som deltok på kappleiken var Knut Didriksen Stafset (1836–1916) fra Skodje, som inspirert satte i gang med nedtegning av feleslåtter og vokal folkemusikk fra Sunnmøre og ble en av de større samlerne på Nordvestlandet.
I kjølvannet av kappleiken i 1902 ble det arrangert mange kappleiker i Møre og Romsdal. I Ålesund ble det arrangert kappleik i 1903, 1904, 1907, 1909 og i 1915. I Romsdal ble kappleiker arrangert årlig ulike steder fra 1902 til 1911, ofte i sammenheng med årsstemnet til Romsdal Ungdomssamlag. I 1924 ble landskappleiken arrangert i Molde.
Litt lenger nord i fylket ble det også arrangert kappleik tidlig. Den første på Nordmøre gikk av stabelen 8. januar 1905 i Kristiansund. Med årene ble det flere. I 1907, 1909, 1910, 1913 og 1920 var Kristiansund arena. En av dem som deltok – og som gjorde det bra hvis han hadde dagen – var Hallvard Ørsal (1876–1943) fra Todalen. Leif Halse skriver i boka Spelemenn på Nordmøre at mange ventet seg storspill når de hørte Ørsal skulle delta. Som regel fikk han førstepremie og vant, men det hendte også at han ikke fikk noen premie: Han var dessverre «veik for skjenk og kunne ikkje seie nei når nokon baud han av flaska. Dermed stolte han seg ofte slik at han fall ut av premielista.»
Kappleikene Ørsal deltok på skulle få stor betydning for ham som felespiller. I Kristiansund i 1905 deltok spellmenn fra flere plasser i landet, en av dem var Bjørn Høgetveit fra Telemark. Han spilte hardingfele, gjorde et flott og sterkt inntrykk på de andre deltakerne og publikum, og vant kappleiken. Flere hevdet at Ørsal som tevlet med vanlig fele den gangen burde ha vunnet, og spellmenn og dommere rådde Ørsal til å få seg hardingfele hvis han skulle hevde seg. Året etter var Myllargutens sønn, Torgeir Torgeirson, på konsertturné og besøkte Todalen. Hos Torgeirson fikk Ørsal prøve hardingfele skikkelig for første gang, og rett etterpå skaffet han seg selv hardingfele. Flere fulgte etter ham, og slik kom hardingfela inn i tradisjonen på Nordmøre.
Kappleiken kommer til Gudbrandsdalen
Møre og Romsdal var tidlig ute med å arrangere kappleiker. Når begynte man å skipe til kappleiker andre steder i Norge der den vanlige fela rår? I Gudbrandsdalen startet det på Hundorp i 1915; nå ble det riktignok arrangert en kappleik på Lillehammer i 1908, men den gangen var det kun hardingfelespellmenn som deltok.
Opptakten til kappleiken i 1915 var et samarbeid mellom Gudbrandsdalens folkehøgskule og Gudbrandsdal ungdomslag. Åtte spellmenn deltok, og vinneren ble Pål Kluften (1888–1942). Spellmannen Ivar Bråtå (1827–1916) fra Lalm var innbudt som hedersgjest og hadde en lengre underholdningsavdeling, men var visst ikke særlig imponert over fenomenet kappleik – han syntes det ble altfor lite at hver spellmann skulle spille bare et par slåtter.
Neste kappleik som ble arrangert i Gudbrandsdalen var i pinsen 1922, og arena var nok en gang Hundorp. Arrangør denne gang var Austmannalaget, som året før hadde arrangert en kappleik i Øystre Slidre i Valdres. I 1922 deltok både hardingfelespellmenn og flatfelespellmenn i samme klasse. Det ble også tevlet i langeleik og munnharpe.
Litt senere samme år ble det arrangert et Fel-Jakup-stevne i Skjåk. Spellmannen Fel-Jakup eller Loms-Jakup (1821–1876) satte store spor etter seg i området der den vanlige fela rår, og har mange steder fått legendestatus. De som deltok på kappleiken i Skjåk var først og fremst lokale spellmenn fra Ottadalen, med dikteren Olav Aukrust (1883–1929) og Dr. Ole Mørk Sandvik (1875–1976) som dommere. Sandvik ble med årene mye brukt som dommer på kappleikene i Gudbrandsdalen, Trøndelag og Østerdalen, og var en av de første som begynte å forske på folkemusikken her til lands.
Dømmingen i 1922 foregikk på en særegen måte, noe spellmannen Pål Kluften refererer i Gudbrandsdølen 18.7.1922: «[Dommerne] blev puttet i en stor kasse, som var slått ihop for anledningen, og en mann skulle passe på at de ikke tittet ut. Og så kom 4 skjåkværer og 2 vågværer og kappspilte, den ene efter den anden. Da dommerne slapp ut av kassen var de blir så medgjørlige at alle spelmenn fikk premie.» Kristen Vang (1902–1979) fra Skjåk ble nummer en.
På Maihaugen på Lillehammer ble det i 1923, 1925 og 1927 arrangert kappleik. Rett etter kappleiken i 1923 ble det publisert to artikler, den ene signert Olav Aukrust og den andre Dr. Ole Mørk Sandvik. Begge to bet seg merke i at flere spellmenn som hadde rot i tradisjonen der den vanlige fela rår, stilte på kappleiken med hardingfele der de fremførte slåtter som naturlig blir spilt på vanlig fele.
Sandvik skriver: «Det viste sig ved denne kappleik også, at hardingfelen trænger sig ind paa Østlandet. Ja, hardingfelen er bra den, men det er helt forkastelig at la den tolke østlandsmusik. Slaatter som fra eldgammel tid har lydt til flat-fele, kan man ikke uten stort tap overføre til hardingfele.» Aukrust er også klar i sin tale: «Østerdølene skjemte bort sit spil ved at spille østlandsmusik paa hardingfele.» Ordene til Aukrust og Sandvik ble nok lyttet til, for studerer en premielistene i årene fremover, ser en at de som deltok med hardingfele i 1923, senere stilte med vanlig fele.
I 1933 ble det arrangert kappleik på Otta, første kappleiken som Hans W. Brimi (1917–1998) fra Lom deltok på. I boka Hans med fela forteller Brimi om debuten: «Eg tok i vegen til min fyrste kappleik i konfirmasjonsdressen og med vasskjemma Ørsal-sveis. Ikke reint lite høgtideleg var eg da eg steig inn i salen i andre etasjen i Betel på Otta. Eg var så nervøs at det rann innafor skjorta, men det hjelpe da sjølveste storkulten Molykkjun [Ola Moløkken], kom sette seg ved sida og tok til å prate. – Om eg hadde god fele? Tja, ho var nå ikke så aller verst. Om e ville låne fela til Molykkjun? For store veonder! Så sto eg der da, fremst innved veggen og stemte Molykkjun-fela. Det var springleikene Kristen Nakje som sto på programmet. Gubbene i Betel-salen klappa og spytte snus. Da eg sette meg ved sida av Molykkjun att, var det ingen tvil: eg var blitt retteleg spelmann.»
Hans W. Brimi kom til å prege kappleiksscenen i mange år. Neste kappleiken han deltok på var på Otta i 1940, der han fikk førstepremie sammen med Kristen Vang fra Skjåk. Første gang Brimi deltok på landskappleik var han eneste deltaker på vanlig fele, i 1941 på Nesbyen. Ferden til og fra Hallingdal gikk på sykkel. Med årene vant Hans W. Brimi landskappleiken hele 13 ganger, siste gang i 1973 i Bergen. Brimi ble en stor døråpner, og etter ham har felespillere fra Lom og Ottadalen i alle år preget resultatlistene og vært av de fremste på vanlig fele.
Da nordavinden pep gjennom kappleikslokalet
I nabodalen til Gudbrandsdalen, Østerdalen, ble det også arrangert mange kappleiker. Den første var i 1923 på Alvdal, og noe senere samme år en i Elverum. I 1925 var Tynset arena, i 1932 Vingelen. I Melhus, på Os i Østerdalen og på Røros ble det arrangert kappleiker tre helger etter hverandre i 1935; på deltakerlista finner en stort sett de samme på alle tre kappleikene.
Kappleikene må ha engasjert felespillerne i området, for blant deltakerne finner en mange som en har hørt lite om. En av de yngste som deltok på kappleiken på Røros var 17 år gamle Solan Renolen (1918–2014) fra Ålen. Kappleiksarenaen Aasengården var fullsatt, og for unggutten fikk dette nervene til å slå inn, forteller han i et intervju i år 2000. Han forteller at de måtte spille to polser, og at den ene han spilte var «Leken hass Kresten Evensa». For mange deltakere var dette med kappleik noe helt nytt, ikke alle visste hva det gikk ut på. På spørsmål hvordan det gikk, husket ikke Renolen plasseringa, men han husker hvor nervøs han var!
Eldste kappleiksdeltaker på Røros i 1935 var Steffen Ingebrigtsvold (1870–1942). Han fikk ekstrapremie, og det samme fikk Elen Feragen (1901–1990), som var eneste kvinnelige deltaker. Vinner av kappleiken i klassen «før premierte» på vanlig fele ble Reidar Johnsen (1909–1995) fra Singsås. I 1935 fantes det ikke noe organisert spellmannslag i Røros-distriktet, men spellmenn fra Ålen som deltok på kappleiken gikk sammen for å spille et par slåtter i lag. I 1936, 1937 og 1938 ble det arrangert kappleik i Elverum.
Nå gikk det en del år før det ble arrangert kappleik igjen i Røros-distriktet. Den neste ble arrangert i 1950 på Røros. Nå var det riktignok en liten kappleik i Vingelen i 1949, men med kun fire deltakere, arrangert i forbindelse med årsmøtet i et ungdomslag. I 1950 var det 40 år siden oppstarten til Rørosmuseet, og kappleikene hadde nå for alvor begynt å feste seg i folkemusikkmiljøet. Landsorganisasjonen Landslaget for Spelemenn (LfS, dagens FolkOrg) hadde tanker om å legge landskappleiken til Maihaugen på Lillehammer, men etter noe dragkamp ble den lagt til Nesbyen i Hallingdal. Formannen i LfS Magne Manheim (1928–1997) arbeidet likevel med å få lagt en kappleik til området der den vanlige fela rår, dermed var Røros nok en gang arena for en kappleik.
Avisene meldte om stor deltakelse. Mellom 20 og 30 hadde meldt seg på, og nærmere 500 publikummere hadde møtt opp. Dr. Ole Mørk Sandvik var nok en gang en av dommerne, og med seg i dommerkollegiet hadde han Hans Haugen (1890–1973) fra Ålen og LfS-leder Magne Manheim. Hans Haugen hadde ved flere anledninger vært dommer på kappleikene i Trøndelag. Vinneren på denne kappleiken ble lomværen Hans W. Brimi, som sammen med Rikard Skjelkvåle (1890–1976) fra Skjåk var eneste som kom langveis fra. De vant hver sin klasse.
Lokalitetene i 1950 var ikke godt egnet for felespill og kappleik. En av deltakerne, glåmosingen Sven Nyhus (f. 1932), minnes kappleiken Sankthans-helga som en kald opplevelse, i et intervju til NRK i 2017: «Kappleikslokalet var en gammel og stygg tyskerhall som lå midt i sentrum av Røros. Enkelte av bordplankene var slått ut av veggen, så nordavinden fikk godt tak fra alle hold (…) det ble iskaldt å sitte å høre på.»
Fela etablerer seg på Landskappleiken
Som en ser, blir det flere og flere kappleiker i områdene der den vanlige fela rår utover 1900-tallet. Tradisjonelt har solospillet stått sterkere i hardingfelemiljøet; der den vanlige fela rår, har det vært større tradisjon for samspill. Fra de første kappleikene gikk det mange år før landskappleiken fikk egen klasse for vanlig fele.
På årsmøtet til Landslaget for Spelemenn 1924 ble det vedtatt, etter livlig diskusjon, å opprette egen klasse for vanlig fele. I 1922 var det to juniordeltakere på vanlig fele; det er uklart om dette var en prøveordning det året, eller om tevlingsreglement rett og slett var mindre strengt for de yngste. I alle tilfeller var det ikke mange seniordeltakere på vanlig fele til å begynne med, og flere år var det ingen. Vinner første året var Ola Moløkken (1871–1957) fra Lom, foran sunnmøring Karl Eidem og nordmøringene Ivar Eide, Holger Aresvik og Hallvard Ørsal. I 1925 i Stavanger var de to: Rasmus Erdal fra Sunnmøre vant fremfor Marius Nytrøen fra Vingelen. Året etter på Hønefoss var Ola Moløkken eneste deltaker. Neste landskappleik var i 1928 i Bergen, da Helge Dillan fra Innherred vant foran nordmøring Holger Aresvik.
Når en leser resultatlistene gjennom åra, ser en fort at det er få kvinnelige deltakere. Av de første som blir nevnt er Gudrun Pettersen fra Romerike, som tevlet i yngste klasse med vanlig fele på Landskappleiken 1922 i Oslo. I Molde 1924 var Ingrid Eide (1907–1972) fra Nordmøre eneste deltaker i yngste feleklasse. På lokalkappleikene rundt om i feledistriktene er det også få kvinner å finne på resultatlista. Elen Feragen deltok på kappleik på Røros i 1935, og Gunnvor Trøan (1909–1992) fra Vingelen deltok på de fleste kappleikene på Elverum på 1930-tallet. Det må nevnes at det på 1950-tallet var egen kvinneklasse på distriktskappleiken for vanlig fele, en klasse glåmosingen Kristine Wivelstad (1902–1992) vant flere år.
Fra 1950-tallet blir det flere kappleiker i feledistriktene, både lokale og regionale. I 1954 var det Landskappleik i Lom, og der ble lomvær Hans W. Brimi, tolging Egil Storbekken (1911–2002) og glåmosing Sven Nyhus enige om å få arrangert en kappleik i Vingelen samme høst, for å samle miljøet der den vanlige fela rår. Da resultatlista var klar, viste den at Sven Nyhus hadde havnet på 30. plass i B-klassen; det var siste plass, noe som forundret både ham og publikum. Vel tilbake på Glåmos fikk Sven beskjed om har det hadde skjedd en regnefeil – i virkeligheten hadde han vunnet klassen.
Det var ikke mange seniordeltakere på vanlig fele på Landskappleiken til å begynne med, og flere år var det ingen.
På kappleiken i Vingelen samme høst skulle Sven få sin velfortjente pokal av Hans W. Brimi, i bytte mot den lille sølvskjeen han hadde fått i Lom. Det hele skulle skje under festmiddagen. Sven Nyhus skriver i sin selvbiografi Slåttkar: «En egen post på programmet gikk ut på å komme inn på scenen med den lille saltskjea jeg hadde mottatt i Lom, mens Hans skulle komme fra motsatt side med den store pokalen. I det Hans nærmet seg, var det tydelig å se at pokalen inneholdt noe flytende. Og rett nok; Hans endte talen med å si at nå ville lomværene rette opp fadesen ettertrykkelig, og han utbrakte derpå en skål fra en pokal fylt med sprit!»
Kappleiken på Tolga ble startskuddet for det som senere ble Distriktskappleiken, som gikk årlig helt frem til 2004. I Nord-Norge finnes det ingen tradisjon for kappleik; nordligste kappleiksarena er Steinkjer som har hatt Trøndelagskappleiken ved flere anledninger. Den nordligste større kappleiken var i Verdal da Distriktskappleiken ble arrangert der i 1990.
Et samspill mellom fele, slåtter og spellmann
Når en leser seg gjennom bøker, avisreferater, spelemannsblad og artikler, går tankene til dem som deltok. Hvordan var det i begynnelsen når kappleikshistorien ennå var ung? Jørgen P. Wehn må nok også ha tenkt sitt der han sto og spilte i Bergen i 1914, som første ut på vanlig fele på landskappleik. Hvilke tanker gjorde han seg? Fikk han gode råd? Var han redd for bueskjelv? Fikk han fela godt nok stemt? Hvordan plukket han ut slåttene han skulle spille? Hva tenkte han om lokalitetene? Kom fela til å klinge godt?
Ivar Schjølberg (f. 1940) fra Ålen, bosatt i Vågå, har lang kappleikserfaring. Første gang han deltok på landskappleik var i Vågå i 1964; siden har han vært trofast, og hadde sin siste deltakelse i fele klasse A under Landskappleiken i Vågå i 2016. Ivar var også den som fikk kongepokal i 1980, da den etter mange års fravær igjen ble delt ut i fele klasse A.
I 1981 ble Ivar intervjuet av lokalavisa Arbeidets Rett om hvordan det er å delta på kappleik. Til journalisten forteller Ivar at han forbereder seg godt, og øvinga begynner tidlig på vinteren. Når det gjelder hvilke slåtter han skal spille, forteller Ivar at han prøver å finne noe som er godt å spille, og ikke for vanskelig om nervene begynner å slå inn. «Jeg legger inn en sikkerhetsventil, slik at jeg er garantert å fullføre. Ellers så prøver jeg å plukke fram slåtter som det er litt gammel sus i. Jeg vil helst prøve å unngå de mest nedslitte slagerne innen folkemusikken.» Ivar snakker også om øving. «Naturligvis må det øves en del, men det er ikke noe ork. Snarere tvert imot. Jeg avreagerer med fela, og synes det er like befriende å ta den ned fra veggen uansett hvilket humør jeg er i.»
«Fela må være god, slåttene må være gode og spellmannen må ha humøret!» svarer Ivar når jeg spør ham i dag om hva som skal til for å at det skal klaffe på kappleik.
Siste halvdel av 1800-tallet i Norge var preget av nasjonsbygging, samtidig som mye av den gamle musikken var truet av nyere runddansmusikk. «Det var for bondsk å danse pols», som Anders Haugen fra Ålen sa! Med de nye dansetypene kom det også mange slåtter komponert nede i Europa, som mange norske spellmenn begynte å etterape, og flere la bort de gamle slåttene til fordel for de nye. Etter hvert snakket størrelser som Ole Bull og Edvard Grieg om viktigheten av å ta vare på de gamle nasjonale slåttene, og et av resultatene ble kappleikene.
Det har vært skrevet en del om hardingfelas rolle og plass i kappleikshistorien, men lite om hvordan den vanlige fela ble en del av denne historien. Forhåpentlig har denne artikkelen bidratt til å bøte litt på dette.
Videre lesning og kilder
- Om noen ønsker å lese mer om kappleikshistorien i Norge, vil jeg anbefale Norsk kappleiksoge ved Kjell Thomsen (klikk for å lese digitalt på nb.no).
- I digitaliserte aviser som en også finner på nb.no, er det mange flotte skildringer og referat fra kappleikene som har vært arrangert rundt om i hele landet.
- I boka Spelemenn på Nordmøre ved Leif Halse kan en lese om kappleikene på Nordmøre. Kappleikene på Sunnmøre kan en lese mer om i Terje Aarset & Erling Flem (red.): Knut Didriksen Safset, Minder fra forfædrene (1991).
- I Bjørn Aksdals artikkel «Den første kappleiken i Trondheim» og hans hefte «Fra birfedlere til spelmannslag» kan en lese mer om kappleiken i Trondheim i 1917.
- Ivar Schjølbergs artikkel «Distriktskappleiken. Eit 50-årsjubileum» (2004) har bidratt til mange opplysninger til denne artikkelen, likeså samtaler med Anders J. Reitan, Benedicte Maurseth, Caspar Schärer, Ivar Schjølberg, Rasmus Stauri, Rolv Brimi, Sven Nyhus og Folkemusikkarkivet for Møre og Romsdal.
Artikkelen sto først på trykk i Folkemusikk nr. 4/2020, som er i salg nå.