Ytring: Ta kunsten tilbake til felemakeriet

Tekst: Lars Børje Markegård.

Felemakertradisjonen vår er vakker, innholdsrik og slutter aldri å overraske den som studerer den nøye. Historien viser oss mange høydepunkt i felemakeriet hvor håndverksmessig utførelse, estetikk, komposisjon og tone forenes til stor kunst. Kunst som aldri slutter å bevege! Kunst som det er viktig å bevare i felemakeriet og gi en sentral rolle som bærebjelke i videreutvikling av felemakeriet.

Hardingfela har gjennom historien gjennomgått flere paradigmeskifter når det gjelder tonale egenskaper, dekor/estetikk samt form og størrelse.  På same måte som utvikling i folkemusikken og dansen har også hardingfelas bruksområde og posisjon i samfunnet vært i utvikling. Hva har vært drivkraft for disse endringene og hva vil være drivkraft bak neste paradigmeskifte? 

Som lidenskapelig hardingfeleentusiast stiller jeg meg ofte spørsmålet i hvilken retning felemakeriet vil bevege seg i fremtiden og hva som blir inspirasjonskilde og bærebjelke for videre utvikling? Skjer utviklingen og veivalgene tilfeldig eller vil en gjennomtenkt tilnærming kunne påvirke retningen og farten? Med denne artikkelen ønsker jeg å skape debatt og bevissthet rundt akkurat dette spørsmålet og ønsker flere velkommen i diskusjonen. Felemakertradisjonen vår er unik, og vi har et felles ansvar å sikre gode rammebetingelser for at tradisjonen kan slå røtter i fremtiden og blomstre videre. 

Ved å observere dagens felemakeri finner man flere elementer som kan tyde på at vi nå er inne i en brytningstid. Instrumentutstillingen under Landskappleiken på Rjukan i 2022 står som et vitnesbyrd på at noe er i bevegelse. Dette skal vi dvele litt ved her.

Instrumentutstillingen under Landskappleiken på Rjukan i 2022 representerer for meg et veiskille i felemakertradisjonen. Instrumentutstillingen viste et generelt svært høyt nivå og de fleste hardingfelene ble tilgodesett med høye poengsummer, to gullmedaljer og flere sølvmedaljer. Dette vitner om høy kvalitet i håndverksmessig utførelse og tonekvalitet. Mest oppsiktsvekkende er kanskje den kunstneriske friheten som vises og hvordan felemakeren tar oss med på en estetisk utforskende reise i feledekor. Flere nye element i feledekor, men likevel med tydelige referanser til velkjente tufter i tradisjonen. Spesielt er det felehodene, rosing og gripebrett+strengeholder som understreker dette. Hele 6 av de 10 hardingfelene hadde kvinnehode eller såkalt grotesk istedenfor det tradisjonelle løvehodet. Hva er det som driver felemakeren til å gjøre disse endringene? 

Likevekt i kjønnsfordelingen blant felemakere bør være en selvfølge i dag, men ser vi tilbake på felemakertradisjonen er dette tilnærmet ensidig skeivfordelt. Instrumentutstillingen på Rjukan viser at dette nå beveger seg i riktig retning, men fortsatt en vei å gå. 

Videre ser vi en kime til at felemakeriet er i ferd med å innta den internasjonale arena og at hardingfela vekker interesse ut over Norges landegrense. Noen eksempler nevnes uten at listen er fullstendig.  Over tid er det bygget opp en felemakertradisjon i USA hvor Karen Rebholz nå inngår. Wiebke Lüders sin dedikasjon til hardingfela har lokket henne fra Tyskland til Voss. Keisuke Hara har vært under opplæring hos Ottar Kåsa og bygger i dag strålende instrument i Japan. I tillegg opplever Salve Håkedal stor interesse for instrument med hardingfele egenskaper fra utlandet. 

Instrumentutstillingen på Rjukan viser også feler som oppnår høye poengsummer og medaljer som er laget av felemakere relativt tidlig felemakerkarrieren. Tenk at bygg nummer 4, 5 og 6 oppnår gull- og sølvmedaljer. Nok en gang, vi gleder oss til fortsettelsen!

På landskappleiken i Trysil i 2018 var det også instrumentutstilling. I etterkant av dette skrev Kjell Christian Midtgaard en artikkel i Folkemusikk hvor han blant annet etterlyste mer nyskapning og kunstnerisk frihet i felemakeriet. Mon tro om Kjell fikk sitt ønske innfridd da han så instrumentutstillingen på Rjukan i 2022?

Når kan felemakeriet friskmeldes? For en del år siden ble det uttrykt stor bekymring for felemakeriets overlevelsesevne og om rammebetingelser for god aktivitet i faget var til stede. Flere artikler ble skrevet og de røde flaggene ble hevet. De siste 10-20 årene har det pågått en bevisst snuoperasjon og det ble iverksatt effektive tiltak for å sikre videreføring av eksisterende kunnskap og sikre gode rammebetingelser for felemakeriet. Jeg mener vi nå langt på vei kan friskmelde situasjonen.

Felemakeriet har den senere tiden oppnådd en vesentlig anerkjennelse i vårt samfunn. Utdanningsinstitusjonene har tatt felemakeriet inn i sitt studieprogram, noe som har resultert i at vi i dag kan nyte godt av flere etablerte og profesjonelle felemakere. Det er egentlig på sin plass å rette en stor takk til initiativtakere, bidragsytere og selve felemakerne som har gjort dette mulig! Ole Bull Akademiet med Felemakerverkstedet samt Sigvald Rørlien bør gis ekstraordinær oppmerksomhet i den sammenheng. Valdresmusea sin satsing på felemakerverksted er også en vital ressurs som må nevnes. Initiativet Hardingfela.no er også et tiltak for å styrke rekrutteringen til felemakerfaget. I 2020 ble også Hans Majestet Kongens fortjenestemedalje tildelt Sigvald Rørlien og Kjell Christian Midtgaard for sitt arbeid for felemakeriet. Sigvald Rørlien ble også i 2023 utnevnt som hedersmedlem i Folkorg for sitt livslange arbeid. 

Felemakertradisjonen viser oss mange høydepunkt og det er nærliggende å tenke at forholdene var bedre før, men er det korrekt? Akk, hadde vi bare kunne gjennomføre en tidsreise til f.eks 1750, 1860, perioden 1900-1930 eller 1960 og avlegge et besøk hos historiens toneangivende felemakere! En analyse av felemakernes samtidighet langs tidsaksen viser at vi gjennom hele 1900-tallet hadde høy aktivitet med mellom 20-30 aktive felemakere pr. tiår. En opptelling av nålevende felemakere viser at vi i Norge og utlandet samlet har 20-25 felemakere, så kanskje situasjonen i dag ikke er så ille likevel? I tillegg til de 10 felemakerne på instrumentutstillingen på Rjukan er også Sigvald Rørlien, Ottar Kåsa, Ole Gjerde og Keisuke Hara kapasiteter innen felemakeriet. Samlet mener jeg dette panelet av felemakerne har tilstrekkelig kunnskap, ferdigheter, kapasitet, lidenskap og omstillingsevne til å kunne påta seg oppgaven med å bevare og videreformidle felemakeriet samt gi det en tydelig retning. 

Felemakertradisjonen viser også mange eksempler på autodidakte felemakere som har lært seg faget med minimal opplæring. Likevel har de produsert svært gode hardingfeler og ofte rene kunstverk. Det er grunn til å stole på at dette vil gjenta seg i fremtiden også. Rett og slett stole på at felemakerkunsten selv oppsøker rett utøver og vekke den til live. Så vær på vakt, kanskje det er deg!

Nær sagt alle som spiller hardingfele ønsker seg et godt og vakkert instrument. Mange utøvere legger også ut på en livslang leting etter den store feletonen og det optimale instrumentet, en slags leting etter det guddommelige og allmektige i spelet. Instrument av høy kvalitet er virkelig etterspurt vare, noe som både felemakere og bruktmarkedet får erfare. Det er alltid plass til topp hardingfeler og forhåpentligvis er den beste hardingfela enda ikke bygget?

Min grunntro er at kontinuerlig søken etter kvalitet er den viktigste bærebjelken og forutsetning for fremtidens felemakeri. Begrepet kvalitet er vanskelig å definere fordi det er sammensatt av ulike element og er en helhetlig individuell oppfatning. Relatert til ei hardingfele vil jeg likevel si at toneegenskaper, spillegenskaper og estetisk utførelse er de viktigste elementene som avgjør kvaliteten i ei hardingfele.

Utdanningstilbud og profesjonalisering av felespill som yrke gjør at vi etter hvert har en høy og kanskje økende andel utøvere med felespill som levebrød. I tillegg er det generelt høy velstand i det norske samfunn og mange amatører har derfor råd til å kjøpe seg ei hardingfele av høy kvalitet. Interessen for hardingfela oppleves også som økende i utlandet. Basert på dette er det grunn til å anta at etterspørselen etter gode instrument vil være høy og økende i overskuelig fremtid. 

Prisen på ei hardingfele kan selvsagt bety mye for rekrutteringen av nye felespillere. Kvaliteten i instrumentet er avgjørende for motivasjon og utvikling av spelet hos de fleste felespillere. Mange utøvere opplever at et inspirerende og medgjørlig instrument næmest kan lose en gjennom en vanskelig tid eller slått. Min overbevisning er imidlertid at prisen på ei hardingfele er av underordnet betydning når det kommer til spørsmålet rundt hva som er viktig for å videreføre og videreutvikle felemakeriet. Wiebke Lüders skrev tidligere en artikkel hvor temaet blant annet var å sikre produksjon av hardingfeler til en lav pris. Dette tror jeg er et feilspor som over tid vil undergrave vilkårene for vår unike felemakertradisjon. Som parallell vil jeg henvise til hvordan prisorientert industriell produksjon av klassiske fioliner har resultert i overflod av billige instrument og vanskelige levevilkår for mange fiolinmakere. Timeprisen for produksjon av ei hardingfele er fremdeles lav grunnet høy arbeidsmengde med dekor. Opp gjennom 1900-tallet og spesielt i siste halvdel var det flere felemakere som jobbet for å produsere et større antall hardingfeler til en lav pris. Alle disse instrumentene eksisterer fortsatt og sikrer i dag lett tilgang til rimelige hardingfeler. Derfor bør vår oppmerksomhet fremover vendes mot tonekvalitet, spillegenskaper og kunsten i felemakeriet.

Påstanden min er at det faktisk eksisterer mer enn nok hardingfeler sett i forhold til antall utøvere. For den som vil kjøpe hardingfeler finnes det et stort mangfold av både gamle og nye hardingfeler, tenk bare på summen av hva alle felemakere opp gjennom historien er produsert. Hovedutfordringen er imidlertid at altfor mange hardingfeler ligger bortgjemt og glemt i norske hjem og samlinger. Det kan nevnes mange fremragende historiske felemakere hvor minst 70% av produksjonen i dag er passiv og ikke i regelmessig bruk. Min erfaring er at dette "skjulte antallet" med feler over tid bidrar til å holde prisene på brukte hardingfeler nede. Dagens felemakere kan oppleve det som en stor utfordring å konkurrere mot dette «skjulte antallet» når det kommer til pris, kvalitet og tilgjengelighet.

Kombinasjonen av utøverens forventninger og felemakerens nysgjerrighet danner grobunn for utvikling av hardingfeler med stadig bedre tone- og spillegenskaper. Dette anser jeg som en kritisk faktor for felemakeriets overlevelsesevne, men ikke noe nytt fenomen. Felemakerhistorien er full av eksempler på eksperimenter, nyskapning og utvikling av instrumentets størrelse, byggeteknikk, egenskaper og tone. Jeg opplever at mange av dagens felemakere er svært kritiske og søker stadig nye løsninger i kontinuerlig søken etter bedre tone og spillegenskaper. 

Salve Håkedal bør spesielt hedres her fordi han er en uredd ambassadør for det innovative i felemakerkunsten. Et besøk på hans verksted vil gi en innføring i alt fra tradisjonelle hardingfeler til hardanger d’amore, 5-strengs hardingfele, asymetrisk felekorpus! Med god grunn kan man smake litt ekstra på disse ordene. I Bø eksperimenterer Ottar Kåsa også med understrenger på både bratsj og cello. Er dette feilspor eller noe som er verdt å bygge videre på?

Den klassiske fiolinen har eksistert like lenge som den kjente historien til hardingfela. I over 400 år har fiolinen og hardingfela levd og utviklet seg side om side. Overordnet kan det sies at hardingfela har gjennomgått en større utvikling enn fiolinen. Fiolinen har alltid vært der som et slags referansepunkt og hardingfela har over tid adoptert stadig flere elementer (størrelse, modell, hvelvinger, byggeteknikk og toneegenskaper) fra fiolinen. Spesielt brødrene Erik J. Helland og Eilev J. Steinkjøndalen startet denne trenden på 1860 tallet. Utviklingen fortsatte videre med A.C Kleven, K. Ø. Rudi, Olaf G. Helland og Gunnar M. A. Røstad og i sum satte disse en «ny standard» for den moderne hardingfela. Fellesnevneren er at disse hardingfelemakerne også er opplært innen klassisk fiolinmakeri eller har studert litteraturen inngående. Utøverens toneideal og konsertidealet må også nevnes som drivkraft i denne utviklingen.

Hvor skal så ferden ende? Historisk sett har hardingfela på et vis gravitert mot fiolinen. Kan det tenkes at hardingfela nå er i ferd med å tangere fiolinen og fortsette reisen inn i fremtiden med fiolinene som en venn som hører fortiden til? Hardingfela er stor nok til å reise alene nå!

Å bevare kunsten i felemakeriet mener jeg er den viktigste forutsetningen for videre utvikling av hardingfela. Kunst handler om å utfordre og bevege. Hardingfeler med topp tone- og spillegenskaper kan tidvis oppleves som et guddommelig mirakel å spille på, ren kunst altså. Men vi skal her gå litt mer i dybden på hardingfela sin estetikk som kunstform. Hardingfela har alltid vært et kunstobjekt og tradisjonskunst, dette må vi passe på å videreføre. Men hva er så kunst og tradisjonskunst i dag?

Når mine barn har besøk hjemme pleier jeg ofte å ta frem hardingfela og spille en enkel slått. Forleden var det en gutt som sa: «Det er sånn de spiller på 17. mai». Det fikk meg til å tenke. Har hardingfela for lengst parkert seg selv på museum i folks bevissthet. Mange med kjennskap til hardingfeletradisjonen vil nok påstå at den estetiske utviklingen av hardingfela har stått nokså stille de siste 100-150 årene. Som også Kjell Christian Midtgaard skriver i sin bok om Olav G. Helland er det nå 70 år siden O. K. Venås og Jon Tjønn sist gav felemakerkunsten en ny estisk impuls.

Historisk sett har hardingfela gjennomgått en omfattende estetisk transformasjon over 400 år. En utvikling drevet av impulser fra kunsten og forståelse av hardingfela som selvstendig kunst. Men kunsten har da virkelig utviklet seg betydelig siden 1860, hvorfor har ikke hardingfela sin estetikk fulgt etter? Studerer man kunsthistorie ser man at kunsten på denne tiden har rukket å innta mange stadier og former, blitt abstrakt og jevnlig debattert i samfunnet. Er hardingfela sin estetikk i dag historisk utdatert og gjenspeiler et kunstideal fra nasjonalromantikken? Den levende tradisjonskunsten ser også ut til å ha blitt satt på pause ved at noen felemakere i dag bygger serier med identiske feler. Til sammenligning kan vi se mot Erik J. Helland og Eilev J. Steinkjøndalen som sjelden bygget to like feler, roset likt eller laget like gripebrett. Dette var genuin tradisjonskunst i fri utfoldelse!

Tilbake til instrumentutstillingen på Rjukan i 2022 som viste stor variasjon i estetisk utforming av hardingfelene. Elementer og inspirasjon var hentet fra tradisjonell hardingfele dekor, bunader, 1600/1700 talls hardingfeler, europeiske barokkinstrumenter og en porsjon nyskapning. Wiebke Lüders og Karen Rebholz gav oss nydelige og uventede komposisjoner men med gjenbruk av kjente elementer. Bård Rise Hoel overrasket også ved å vise oss en nytolking av Trond Botnen sitt gripebrett og hode kombinert rosing tuftet på treskjæring fra Oppdal. Det står respekt av disse 3 felemakerne som våget å gi oss noe nytt. Utfordringen ved instrumentutstillingen er at dommerskjemaet ikke inneholder kriterier for nyskapning innen felemakeriet, kanskje hadde resultatlisten sett litt annerledes ut hvis så var tilfelle. Folkorg opplyser imidlertid at dommerskjemaet er under revidering, så venter vi spent på om nyskapning blir et eget kriterium i dommerskjemaet under instrumentutstillingen på Gol i 2024.

Basert på egne observasjoner av dagens felemakeri og samtaler med felemakerne sitter jeg med et inntrykk at det er et underliggende latent ønske om videreutvikling av hardingfeledekoren med tanke på rosing, perlemorarbeid og hodets treskrud. Jeg opplever at noen felemakere er litt unnvikende i tilnærming til dekor og fokuserer mer på andre elementer innen byggeteknikk som påvirker tone- og spillegenskaper. Det er kanskje ikke alltid like givende å kopiere dekoren til tidligere mestere. Løsningen blir noen ganger at dette settes bort til andre eller at dekor tones ned og forenkles eller fjernes. Andre felemakere går virkelig i dybden på tradisjonen og dikter nye estetiske uttrykk trygt innenfor tradisjonen. Dekorarbeidet er også tidkrevende og dermed dårlig betalt, så kanskje mye av motivasjonen ligger begravet der.

Jeg savner at kunsten og innovasjon settes i sentrum når dekoren på hardingfela skal utformes. Men det er heller ikke riktig å forvente at alle felemakere skal opptre som kunstnere og solister. Noen er tilfreds med å være begavet håndverker innen dekor og heller fokusere på tone- og spillegenskaper. 

Hvis dekoren på hardingfela er utdatert i dagens Norge, hvordan bør den da se ut? Et tankeeksperiment kan være å la et panel av samtidens kunstnere samarbeide med felemakeren rundt ny estetisk utforming av hardingfela. Denne tanken vil trolig skape bilder av både harmoni og dissonans i hodet. Spørsmålet er om vi vil gjenkjenne resultatet som et norsk tradisjonsinstrument eller om det vil være et for stort skritt vekk fra felemakertradisjonen? Poenget mitt er ikke å beskrive hvordan estetikken i hardingfela skal være, men å oppfordre til kontinuerlig videreutvikling av estetikken gjennom en iterativ prosess på tradisjonens skuldre. Utviklingen har gått sent de siste 100-150 årene så la oss sette litt fart på den! Slipp kunstneren løs og la nysgjerrigheten og ønsket om å begeistre være bærebjelke for å bevare og videreutvikle felemakertradisjonen vår. 

Ofte lurer jeg på om det er felemakeren selv eller kunden/utøveren som holder tilbake utviklingen. Svaret er neppe entydig, men trolig en symbiose. Slåttemusikken og fremføringen endres sakte over tid samtidig som hardingfela inntar nytt landskap. Dette tror jeg også er med på å danne ramme for forståelse og utvikling av hardingfela sin estetikk.

Vi er heldige som i dag har mange svært dyktige felemakere i Norge og utlandet. Dette er meget hyggelige mennesker med stor lidenskap og stolthet for sitt sjeldne fag, nemlig felemakerkunst. Oppsøk derfor felemakeren dersom du lurer på å kjøpe deg en ny hardingfele. Vær åpen og la felemakeren overraske deg med et nytt element. Kanskje er du med på å skrive historie!

(Teksten sto på trykk i forkorta utgave i Folkemusikk 2024/2).