Det ene er deltakelse og finaleplass til gruppa Madam Jam. Gruppa er en nykommer med repertoar av nyskrevet gammeldans og arrangement inspirert av både irsk og amerikansk folkemusikk, i tillegg til en mengde andre impulser som får fritt spillerom hos gruppas musikalske drivkrefter.
Det andre er en opplevelse av at resultatlistene preges av noen få og godt skolerte musikere.
Forholdet mellom yrkesaktive og fritids-spelemenn, mellom de med høyskoleutdanning og de uten, er langt mer sammensatt enn enkelte debattanter gir uttrykk for. Årets resultatlister fra kappleik og festival viser i alle fall at de skolerte yrkesutøverne på ingen måte er uslåelige.
Utdanning og spesialisering er heller ikke særlig nytt i folkemusikken. For hva er forskjellen på Bjørn Kåre Odde, Sigbjørn Bernhoft Osa, Anders Sørensen og Fele-Jakup? De levde til ulike tider, men alle fire spesialiserte seg, søkte ny kunnskap og perfeksjonerte spillet. Fele-Jakup reiste og møtte mange dyktige felespillere han lærte av. Anders Sørensen dro til Kristiania som tenåring og titulerte seg resten av livet som «elev av Ole Bull».
Verken Fele-Jakup eller Sørensen møtte stor motstand for dette, tvert imot ble de hyllet for sitt perfeksjonerte og nyskapende spill. Men Sigbjørn Bernhoft Osa måtte tåle en god del kritikk etter den legendariske konserten med rockebandet Saft. Bjørn Kåre Odde har med Osa og andre som foregangsmann hatt et langt større spillerom for nyskaping, men under årets landsfestival gikk det altså et steg eller flere for langt for mange.
Hvorfor? Det finnes et før og et etter i norsk folkemusikk, og dette handler ikke om etablering av utdanning eller profesjonalisering av sjangeren. Dette før og etter kom en gang på 1800-tallet og handler om en frykt for å miste sjangerens eksistens og egenart. Før ble innovasjon og dyktige utøvere ønsket velkommen og integrert i en naturlig utvikling av musikken. Etter har frykten for å miste vært en drivkraft for å bevare, vedlikeholde og sikre tradisjonen.
Denne frykten er en viktig drivkraft for innsamling, formidling, bruk og ikke minst for det organiserte folkemusikkarbeidet. I 100 år har FolkOrg arbeidet for å ta vare på tradisjonen. Det hadde ikke vært mulig om det ikke fantes mange nok som så gleden i folkemusikken og som ville legge ned så mye tid og arbeid for å ta vare på den. For frykten og gleden går hånd i hånd i dette arbeidet, og er avhengige av hverandre.
Av og til kan den frie gleden få fritt spillerom. Det er kanskje det Madam Jam er eksempel på. Tøylesløs musikkglede med gammeldansen som lekegrind. De sprudler over av overskudd og inspirasjon, helt uten tanke for tradisjonsrøkt og bevaring. Gammeldansen er aldri langt unna, men den setter ingen grenser. Slik musikkglede smitter, og de har opplevd stor suksess på kort tid. Men også reaksjoner. For når gleden får frie tøyler, da våkner frykten hos enkelte. Hva om dette ødelegger for gammeldansen?
FolkOrg har vokst mens andre har stagnert eller gått tilbake. Jeg tror det viser en særegen entusiasme og et engasjement som finnes blant FolkOrgs stadig flere medlemmer.
Dette er en naturlig reaksjon. Spørsmålet om balansering mellom frykt og glede som drivkraft går som en rød tråd gjennom hele FolkOrg sin hundreårige historie. Det er denne balansen og stadige dragkampen som er organisasjonens styrke, men også en kilde til evig konflikt. Målet for disse to er ikke å vinne over hverandre, men finne rom for begge.
Jeg er derfor ikke redd for diskusjonen, den er sunn, naturlig og nødvendig. Men jeg har stor forståelse for at den kan oppleves som krevende for de som står midt oppe i den.
Kultivator skal i høst ha regi på FolkOrg sin jubileumskonsert i Grieghallen den 14. oktober Da er det en smittende musikkglede vi vil formidle. En glede som formidles både gjennom tradisjonelle framføringer og noen mer grenseløse innslag. Å beholde det gamle er like viktig som å finne rom for fornying. Selve debatten holder oss og folkemusikken i live, slik den har gjort siden 1923, og slik den vil gjøre i 100 år til. Minst.
I fjor utarbeidet jeg en tilstandsrapport for kulturfrivilligheten på oppdrag fra Kulturalliansen. Under arbeidet oppdaget jeg hvordan FolkOrg har vokst sakte, men sikkert i en lang stund, og det mens andre organisasjoner det er naturlig å sammenlikne seg med har stagnert eller gått tilbake i medlemstall. FolkOrg mistet også færre medlemmer under pandemien og er kommet raskere tilbake enn andre.
Jeg tror det viser en særegen entusiasme og et engasjement som finnes blant FolkOrgs stadig flere medlemmer. Og dette engasjementet gjenspeiles på kappleik, festival og rundt om i mange lokale spel- og dansarlag så vel som i utdanningsinstitusjoner og hos et økende antall yrkesutøvere.
Og kanskje er det slik at nettopp denne dualismen og stadige dragkampen mellom frykt og glede i arbeidet er det som sørger for å holde gnisten levende i hundreåringen. Jeg er i alle fall engasjert, og jeg gleder meg til å feire mangfoldet under jubileumshelgen i Bergen. Håper vi sees der.