To kilo veier den, og det er ikke bare i fysisk forstand at Bjørn Aksdals og Elisabeth Kværnes murstein av ei bok har tyngde. De 517 sidene er spekka med kunnskap som det tar et lite liv å tilegne seg. Så går da også samarbeidet mellom forfatterne helt tilbake til 1987, da de ga ut heftet Leve langeleiken! i samband med utstillinga med samme navn på Ringve Museum. De stod også bak katalogen med faglige artikler til Valdresmuseas langeleikutstilling i 2014, som hadde samme tittel som den foreliggende boka.
Det er nærliggende å trekke paralleller til professor Jan Lings monografi Nyckelharpan. Studier i ett folkligt musikinstrument (1967) når det gjelder bredde og grundighet. Aksdals og Kværnes bok slår til og med denne klassikeren med 229 sider. Riktignok mangler den vedlagte EP-en Lings bok var utstyrt med; men Elisabeth Kværne står bak CD-en Høyre du, mann! (Norsk Folkemusikksamling, 2021) med eldre arkivopptak av langeleik. Denne henger naturlig sammen med boka som nå foreligger, sjøl om det ikke er noen formell sammenheng mellom de to utgivelsene.
Bjørn Aksdal og Elisabeth Kværne: Langeleiken – heile Noregs instrument
- Instituttet for sammenlignende kulturforskning / Novus forlag, 2022
- ISKF Serie B: Skrifter CLXXVI (176)
- 517 sider, innbundet
Boka gir fyldig dekning av de fleste tenkelige aspekter ved instrumentet. Alt virker gjennomtenkt og godt underbygd, med oppklarende fotnoter, gode kildehenvisninger og ei fyldig litteraturliste. Blant emnene som bevisst er valgt bort, er analyser av musikken som har blitt spilt på instrumentet, og problematikken som knytter seg til plasseringa av «notene», tverrbanda, på langeleiken.
Det lange og grundige kapitlet om de historiske kildene minner oss på hvor gammelt instrumentet er her til lands: nærmere 500 år, rundt 200 år eldre enn fela. Som for å understreke det, opptar omtalen av de eldste langeleikene en stor del av boka. Av de hele 306 langeleikene forfatterne har undersøkt, er 240 definert som eldre. Ikke overraskende er nesten halvparten av de registrerte instrumentene fra langeleikbastionen Valdres. Langeleikene er registrert med unike L-nummer, kategorisert i hovedtyper etter kriterier som lengde, høyde, bredde og om de er laga av ett stykke eller satt sammen av flere deler. Gjennomgangen av materialet følger geografiske områder.
Billedmaterialet er imponerende. Knapt et oppslag er uten bilder, gamle som nye, av instrumenter så vel som utøvere. Gode nærbilder gjør det også mulig å studere detaljer ved mange av leikene, som kan være reine kunststykker når det gjelder dekor og utforming. Forfatterne vier faktisk et helt kapittel til langeleiken som folkekunst.
Det er et enormt materiale forfatterne har gjennomgått. Av forståelige grunner har de ikke alltid hatt anledning til å ta de registrerte instrumentene i øyesyn, blant annet når instrumentene befinner seg på utenlandske museer. Et slikt er den vakre langeleiken L-193, som befinner seg på Göteborgs Stadsmuseum og har inskripsjonen «SIS ANO 1704 BIALAN». Vi får vite at den «truleg er frå Bjåland i Kviteseid», men her bryter forfatterne med sitt eget prinsipp om å holde seg til tidligere registreringer av instrument de selv ikke har undersøkt.
Førstekonservator Reidar Sevåg oppgir nemlig i sitt instrumentkartotek at dette instrumentet kommer fra Holt, nå Tvedestrand, i Agder, riktignok uten å nevne at det der ligger en gård som heter Bjelland (BIALAN?). Göteborgs Stadsmuseum nevner på si side «Bielland» – som kan sikte til den tidligere kommunen Bjelland, nå et tettsted nord i storkommunen Lindesnes – og hevder at leiken «troligt» kommer derfra. Registreringene spriker, men begge er i alle fall enige om at instrumentet er fra Agder. Hvorfor nevner ikke forfatterne dette, men velger å la sin egen påstand om Telemark stå uimotsagt? Det er litt synd, for jeg har ingen grunn til å tru at denne typen udokumentert påståelighet preger boka ellers.
Spilletradisjonen får brei omtale: stemming av strengene, plassering av «noter» og repertoar. Langeleiken stemmes til første, femte og tredje skalatrinn (tersen) i durskalaen, likevel vil stemminga variere med antallet strenger, hvilke toner som dobles/oktaveres, og om tersen er utelatt eller ei. Flere varianter av slike stemminger har fått plass i boka, men det unike og interessante belegget fra Ulefoss for å stemme den korteste bordunstrengen ned en heltone, for på den måten å omtolke toneforrådet, er ikke nevnt.
Jeg blir slått av de mange historiene om utøvere som slutta å spille etter at velmenende forståsegpåere hadde tukla med langeleiken deres, for å gi den en «korrekt» durskala. Det sier på sin litt såre måte uendelig mye om både om tonalitetskomplekset og våre holdninger til egen musikkultur. Sjøl en så sentral – og entusiastisk – person i den tidlige langeleikforskninga som Hortense Panum uttrykte åpen skepsis til at det eksisterte en egen norsk tonalitetsfølelse. At tonetrinn skulle kunne være variable, slik de faktisk er i den eldre tradisjonsmusikken, var for den danske musikkforskeren helt utenkelig.
Panum var også skeptisk til Ola Brenno sin plekterbruk, som hun hadde store problemer med å finne noen rød tråd i. Sammen med Arthur Vibeto fra Fen ved Ulefoss er han «avvikeren» når det gjelder plekterbruk. I stedet for å slå et fast mønster med høyre handa, er disse karene langt mer uforutsigbare. Det er kanskje dristig av meg, som ikke spiller langeleik, å foreslå – men er det mulig at Hortense Panum tok feil også her? Er denne typen plekterbruk heller et ekko av annen, kanskje eldre måte å tenke frasering på? Mer i slekt med fele og munnharpe, der strøka/slaga skaper rytmisk liv i kontrast til trøinga?
Knapt et oppslag er uten bilder, gamle som nye, av instrumenter så vel som utøvere. Gode nærbilder gjør det også mulig å studere detaljer ved mange av leikene.
I omtalen av langeleikens sosiale stilling gjennom skiftende tider, kan forfatterne bekrefte at instrumentet i hovedsak har vært brukt innafor hjemmets fire vegger. Men at langeleiken skal ha vært et kvinneinstrument, er en myte de langt på vei avliver. Kvinnene har nok vært – og er – i flertall, men mennene har tallmessig alltid pusta dem i nakken. Og det kommer vel ikke som noen overraskelse at de fleste høyprofilerte og delvis profesjonelle utøverne har vært menn.
Fornøyelig, og på samme tid forstemmende, er dekninga av 1930-tallets debatt om «nasjonalmusikk» i radio. Den ubegripelige motviljen mot særnorske musikkuttrykk er klarest uttrykt når den kjente forfatteren Johan Borgen med all sin litterære tyngde nærmest myrder Ola Brenno – med navns nevnelse – i et utsøkt syrlig, åpent brev. Heldigvis har det gått framover, og langeleiken har funnet sin plass i det moderne musikklivet. Ulike former for revitalisering av instrumentet – kopiering av eldre instrumentmodeller og nyskapende musisering – får fyldig omtale. Boka runder fint av med å sette langeleiken inn en global kontekst, med en presentasjon av europeiske og nordamerikanske slektninger.
Jan Lings bok Nyckelharpan, med alle sine tegninger og mål, var avgjørende for den enorme oppsvinget nøkkelharpa opplevde tidlig på 1970-tallet. Den gang var instrumentet bare i bruk i Uppland av noen få eldre utøvere – lysår unna dagens situasjon, der instrumentet er populært ikke bare i hele Sverige, men over store deler av verden.
Langeleiken er bedre stilt enn nøkkelharpa var i si tid. Sjøl om hovedtyngden av utøvermiljøet er avgrensa til enkelte områder, er interessen absolutt til stede. Instrumenttilgangen er god, og utøverne har til og med organisert seg i Norsk Langeleikforum. Det skal bli spennende å se om Aksdals og Kværnes bok vil føre til ei ytterligere oppblomstring av interessen, både for langeleikmakeri og -musikk. Jeg kan i alle fall vanskelig tenke meg et bedre utgangspunkt enn denne boka for at nettopp det skal kunne skje.
Forfatteren av den anmeldte boka, Bjørn Aksdal, er selv anmelder i Folkemusikk.